Som jeg har nevnt i tidligere postinger så er telecombransjen en svært tøff bransje å konkurrere i. Eks-monopolistene har gjerne en tøffere konkurranse enn mange av “oppkomlingene”. Jeg skal forsøke å si noe om hvorfor jeg mener det.
Telia har i løpet av det siste året mistet nesten en million kunder i Sverige. På Norsk side har Telenor på sin side mistet rundt 185.000 kunder. Dette kan forklares med at de gamle monopolselskapene gjerne er bygd opp rundt fasttelefoni, noe som er en gren innen telecom som er for nedadgående. Når så dette skjer, og det dukker opp etterspørsel etter nye produkter innen telecom, så dukker det opp nye tilbydere som har spesialisert seg på akkurat dette. Et eksempel er Telio som var tidlig ute på IP-telefoni. En stor organisasjon som f.eks. Telenor og Telia har ofte en utfordring når de skal prøve å henge med på sånne trender, ikke minst fordi de gjerne ivaretar flere segmenter som bredbånd, fasttelefoni, mobil, TV og IP-telefoni. I tillegg er det også et større markedsansvar tillagt disse aktørene. Telia og Telenor er i samme situasjon ved at de begge eier linjene, og at konkurrenter gjerne er nødt til å leie linjekapasitet av dem. Det er selvsagt fritt frem for å bygge opp sitt eget nett, men dette vil nok aldri bli kostnadssvarende med mindre man kan bygge rundt en allerede eksisterende infrastruktur.
Nå er det slik at dersom store markedsledere skal kunne beholde sin posisjon, så kreves det smidighet, kunnskap om markedet, vilje til omstilling, og ikke minst en organisering som gjør at man kan reagere raskt. En flat organisering er gjerne en suksessfaktor i så måte. Kort vei til toppen er gjerne det som skal til for at beskjeder, feedback og innspill fra kunde/kundebehandler skal nå raskt nok frem. Med en flat organisering vil også nye retningslinjer, føringer og andre beskjeder komme raskt frem til dem som sitter og server kundemassen.
Så kan man spørre seg om hva som kommer til å skje fremover med de store bedriftene. Mye ligger på styringer fra politikerne. Allerede i 2002 uttalte nordens fremste teleanalytikere at det var galskap å lyse ut 4 UMTS-lisenser ettersom det ikke finnes marked for det i Norge. For mange aktører innen bransjen var det et være eller ikke være med disse lisensene. Enten fikk du den og hadde en sjans, eller så ble du akterutseilt. Det var i allefall slik det ble sett på. Nå vil det etter hvert vise seg at UMTS har kostet flere aktører dyrere enn de selv liker å tro.
Videre ser vi at Telenor og Telia begge har klart å snu seg etter trendene godt nok til at de holder med i utviklingen. Telenor kjørte sikkert i forbindelse med IP-telefonilanseringen - se tidligere nevnte samfunnsansvar. Men nå profileres produktet for fullt, og kundene strømmer til. Kritikere - bl.a i denne artikkelen - hevder at reklameringen for produktet kommer fordi man taper for mange kunder. Sannheten er at man uten markedsføring i det hele tatt allerede har fått 13.000 ip-telefonkunder.
Når det er sagt, og sånn litt på sidelinjen, så er det selvsagt også slik at media har skapt et galt inntrykk av at IP-telefon er gratis. Det finnes overhodet ingenting som heter gratis telefoni. Spørsmålet er bare hvilken prisstruktur man vil velge. Telio priser fastabonnementet forholdsvis høyt (159,-/mnd), men har gratis tellerskritt. Telenor på sin side fakturerer fastabonnementet bare på 49,-/mnd, men har litt kostnader på bruk. Lønnsomhetsnivået på de forskjellige modellene avgjøres av ringemønsteret ditt.
Jeg har spådd det før, og jeg gjentar det gjerne: Markedet er ikke stort nok til så mange aktører. Konkurser har oppstått før bl.a på bredbåndssiden, og vil også komme på mobilsiden og IP-telefonsiden.
Likte du posten?
- Gi Kudos!
- Gi en stemme på Bloggrevyen
- Del på Facebook
- Abonner via RSS
- Abonner via Epost
- Trackback URL
Relevante poster
Kategorier:
Linker:
Admin:
Søking:
Arkiv: