Åpent brev til deg, min kjære.

Tilfeldighetene er noen merkelige greier. Eller skjebnen om du vil. Man kan kalle det hva man vil, men resultatet er uansett det samme. At vi to er der vi er i dag er intet mindre enn et lite mirakel.

Vår 15 år lange duett ble i går feiret i all stillhet med noe så uromantisk som junkfood i isoporkopp, og en halvliter cola. Med respekt å melde hadde dagen fortjent noe mer enn det. Men det er jo litt typisk oss da. Vi nøyer oss med mindre. Jeg kunne sagt mye om den dagen for 15 år siden. Jeg kunne også ha sagt mye om de 15 årene som har vært etter den dagen. Jeg tror jeg nøyer meg med å slå fast at det har vært en eventyrlig reise gjennom hverdag og fest. Striskjorte og havrelefse, som vi trøndere sier.

Det skrives om det første møtes sødme. Det blir sagt at den første ville forelskelsen går over til noe dypere og mer meningsfullt. Det stemmer nok, men fremdeles kan jeg kjenne det hugge til i hjerterota når jeg ser deg smånynne under husarbeidet. Når du øser din omsorg ut over et barn med et skrubbsår på kneet. Fremdeles kan jeg kjenne at jeg svulmer av stolthet over at du er her. Med meg. Sammen.

Jeg takker deg for at du holder ut med meg. Du er min øyesten. Jeg er stolt av deg og det du har fått til. Jeg er stolt av oss. Ikke alle hadde klart dette, min venn.

Får jeg 15 til?

• Gi Kudos!
• Gi en stemme på Bloggrevyen
• Del på Facebook
• Abonner via RSS
• Abonner via Epost
• Trackback URL

• Gullblogg og drittblogg
• Når de kongelige blir politikere
• 8. februar i Spektrum
• Partiet som ingen stemte på
• Statskirke eller ikke