En skjebne blant mange

Abdul Rakid Rahimi er en av afghanerne som risikerer å bli sendt ut av landet. Her er hans egen historie fortalt i dagens Dagbladet. Jeg spør meg selv: Er det trygt å sende denne mannen og andre i hans situasjon til hjemlandet som i løpet av 2006 har vært åsted for 900 drepte i krigshandlinger? Av disse er 400 drept i mai måned.

Rahimi har vært student i fiendeland, soldat på “feil” side, han kjenner ingen i Kabul, og han er overbevist om at han vil bli drept når han kommer dit.

Jeg reiste derfra som 18-åring og dro til Kabul for å studere. Året etter dro jeg videre til Sovjetunionen for å gå på universitetet. Jeg kom siden tilbake til Kabul og jobbet der i 3 år som russisklærer og senere som soldat. Men da Mujahedin overtok makten i 1991 måtte jeg flykte.

Flukten gikk til Pakistan og videre til Iran, Turkmenistan og Russland. I 2001 kom han til Norge. Han sier han er sjanseløs i hjembyen. Alle der vet at han har vært i Russland og at han har vært soldat. I Kabul kjenner han ingen. Han mener hovedstaden er like farlig som hjembyen. Taliban har brent ned huset hans. Alle i hans situasjon har flyktet, og en bekjent som returnerte fra Tyskland ble drept etter at han kom tilbake.

Broren min drepte en god venn av krigsherrene. Siden det skjedde har det vært utrygt for hele familien. Alle har flyktet, til og med sønnen min. Jeg aner ikke hvor han er.

Advokat Cecilie Schatvet representerer over 30 afghanere som er i fare for å bli sendt tilbake. Hun er nå villig til å gå rettens vei for å få stanset vedtakene. Kriteriet for tilhøringhet til Kabul viser seg å være svært tilfeldig. Dette er en mann som har bodd fra og til i Kabul i tilsammen 4 år, men som ikke kjenner noen der. Likevel skal han altså sendes tilbake, til en skjebne der han er dømt til å møte fiender både i Kabul og i hjembyen.

Jeg oppfordrer fremdeles mine medbloggere til å engasjere seg i denne saken.