Min barndoms dal, mitt barndoms paradis

Overskriften er fra Hans Rotmos sang “Min barndoms dal”. Det er en av de nydeligste sangene Rotmo har skrevet, og beskriver hvordan en liten gård som heter Sarvet i ei lita bygd blir fraflyttet og forfaller sammen med resten av bygda.

Alt skull bli så bra da æ kom hjem
te min barndoms dal, mitt barndoms paradis.
Men utviklinga gikk så hurtig frem, på alle vis
Fraflytting og utbytting, gjeldssanering, utplanering,
slutt med sau og slutt med ku og gris

Tusen år – bodd folk i Sarvet
Tusen år –
No e det natur’n sjøl som arve, - Sarvet

Hvis du en gang kommer til Verdal kommune i Nord-Trøndelag, vil du kanskje ta turen de 3 - 4 kilometrene fra Verdalsøra sentrum og til Stiklestad der Olav den Hellige ble drept i 1030 i et forsøk på å kristne Norge. Mange tar hver sommer turen dit for å se på Spelet om Heilag Olav.

Hvis du kommer til Stiklestad og så fortsetter opp gjennom dalen, så vil du etter hvert se at den smaler av og blir forholdsvis trang. Du kjører langs med Verdalselva som av laksefiskere blir holdt for å være en av de beste i Norge. Men du skal kanskje enda lenger? Etter hvert blir det slutt på asfalten og stigningene på den smale svingete grusveien kommer. Snart er du oppe på fjellet. Du ser at du får gran- og bjørkeskogen helt inn på veikanten. På sommers tid kan det av og til føles som om du kjører i en tunnell av bjørkeris.

Så med ett: Dalen vider seg ut en smule, du ser et vann. Ikke stort. Det kan vel være 3 - 4 kilometer tvers over. Langs sidene av vannet strekker åssidene seg. Dels skogkledd. Dels myrer. Og gjevnt fordelt langs vannet ligger småbrukene. Velkommen til Vera. Du er 65 kilometer fra Verdalsøra, og ca 2 kilometer unna svenskegrensa.

Her bodde godt over 100 mennesker for 3 generasjoner siden. Folk drev med jord- og skogbruk. Man fisket i vannet. Etter hvert kom AS Norge lenger økonomisk. Norge ble rikt, og innbyggerne fattigere. Bøndene her oppe måtte ha tilleggsnæring for å overleve. Det var ikke jobb til mer enn en sønn på hvert småbruket. Søsken måtte flytte ned dalen og til kommunesenteret hvor de fikk jobb på Felleskjøpet og meieriet.

Så kom oljen, og landbruket ble enda fattigere. De første gårdene ble fraflyttet. Det var på den tiden at jeg tok med meg mitt og flyttet til kommunesenteret. Siden har det gått slag i slag. I dag er det rundt 20 fastboende som klamrer seg fast der oppe.

Jeg tar turen til Vera så ofte det lar seg gjøre. Hver gang fylles jeg av en merkelig følelse av at det er her jeg hører hjemme. Her har samfunnet slakket av på tempoet. Her har man tid til å prate med hverandre. Her bryr man seg genuint om at naboen, eller en utflyttet nabo, er syk.

Om 100 år bor det ikke lenger folk i Vera. Da vil grusveien gro igjen, og rev, hare og elg vil ta tilbake jordene som generasjoner har dyrket. Det er trist. Det er det det er.

-bildet er tatt i dag, gjennom bilvinduet på tur til Vera, ved hjelp av min Sony Ericsson K600i