Den gangen svingene var krappe

Denne historien stammer fra mine velmaktsdager som bilsjåfør. Nærmere bestemt i den tiden førerkortet var så ferskt at det nesten brant hull i lommeboka. Jeg og kjæresten hadde vært på besøk hos en kompis. La meg ile til å si at kompisen bor på et sted med smale og svingete grusveier. Vel, her er det som skjedde.

Da vi skulle hjem fikk jeg den lysende ideen at kjæresten min som ikke hadde kjørt opp, skulle få øvelseskjøre med meg. Jeg var jo selvsagt en meget habil sjåfør, og mente at rollen som lærer var som smidd for meg.

Så hun kjører, og jeg sitter i forsetet med lærermine og armene i kors over brystet. I en av de krappe svingene går det fort. Styggfort. Jeg reagerte ikke før kjæresten hylte at det gikk for fort. Med en sikker holdning, armene i kors og greier, så rakk ikke jeg å reagere før bilen for rett fram i svingen. Der var det et meget godt plassert og dypt hull som bilen fant det for godt å stupe ned i. Og da mener jeg stupe.

Så der landet vi da. Bilen i nesten 90 graders vinkel - altså bakparten pekende mot Vår Herre som sannsynligvis gapskrattet over min dumhet. Bilen skulle vise seg å være omtrent 5 cm for kort, og vi hadde stanget en stjerne i frontruta. Men begge to var i forbausende god form.

Så hva gjorde vi da? Jo, vi lot bilen være og gikk hjem. Neste dag var vi på stedet for å se om det var mulig å få bilen på veien igjen. Jada. Bakhjulstrekker med drivhjulene omtrent en halv meter unna fast grunn. Stor sjanse.

Da er det den tidligere omtalte kompisen kommer kjørende, stopper opp, står ut av bilen og kommer med de bevingede ord: Dæven, Alf Ivar. Det er synd at eksosanlegget ditt ikke er ødelagt, for nå hadde det vært enkelt å skifte det.

Moral: Den er så åpenbar at dere tenker dere til det selv.