Debatten rundt hvorvidt Jostein Gaarder og Kåre Willoch har bidratt til økt antisemittisme og derved kanskje til og med ansporet til angrepet i Oslo har gått noen dager. Jeg har lest kronikken til Gaarder og her er det han sa.
For det første. Her finner du kronikken i sin helhet.
Gaarder har blitt kritisert for å rakke ned på jødene og med det øke antisemittismen i Norge. Etter å ha lest kronikken finner jeg få utsagn der ordet “jøde” er nevnt. Derimot går han hardt ut mot staten Israel. Det blir selvsagt en helt annen sak. Gaarder skriver til og med at “Må verden derfor se i nåde til sivilbefolkningen. For det er ikke de sivile enkeltmennesker våre domsprofetier er rettet mot.” Han erkjenner også vårt dype ansvar for jødenes lidelser under 2. verdenskrig osv og mener det var både moralsk og historisk rett å opprette staten Israel. Men så sier han at staten Israels krigføring har gjort at de har slått bein for den medfølelsen vi hadde med folket.
Det Gaarder altså gjør er å kritisere krigspolitikken til staten Israel, samtidig som han unnskylder den enkelte sivile. Jeg kan ikke for min bare godvilje se at dette er antisemittisme.
For: Som et folk som ønsker å bli sett på som Guds utvalgte folk, altså Herrens yndlinger, burde vel de om noen kunne gå foran med et godt eksempel? I stedet okkuperer de nabolang, skyter sine livsfarlige raketter mot naboland, og bryter glatt alle former for krigsregler, menneskerettigheter og utallige FN-resolusjoner.
Det som gjør at Gaarder møter såpass sterk kritikk for sin kronikk, er sannsynligvis det fakta at han skriver særdeles godt. Og at han bruker det israelske folkets mest hellige i mot dem. Nemmelig Bibelen. Han argumenterer på bibelsk vis når han bl.a skriver “Men frykt ikke! Trengselstidene er snart over. Staten Israel har sett sitt Soweto.” eller når han skriver at “Må verden derfor se i nåde til sivilbefolkningen”
Med “Arnulf Øverlansk” harmdirrende stemme rakker Gaarder ned på Israels mange forbrytelser som dets ledere er frekke nok til å si at de gjør i Guds navn. Så lenge det er i Guds navn så gjelder ikke budene. Heller ikke det største. Det er dette Gaarder angriper. Han tar til orde for en boikott av Israel og sammenligner indirekte Israel med Sør-Afrika i tiden med apharteid.
Dette er ikke jødehets. Dette er politikk. At ekstremister og terrorister ikke ser det får være sin sak. Men at Mona Levin ikke gjør det er direkte skremmende. Kanskje hun burde lese igjennom det hun kritiserer før hun kaster seg over tastaturet?
Kategorier:
Linker:
Admin:
Søking:
Arkiv:
Gaarder snakker jo i metaforer, han bruker gjenkjennelige bilder og noen av dem snur han så mot Israel som selv har brukt dem. Og jeg kan forstå at noen reagerer, men at reaksjonen ble så voldsom, det skjønner jeg virkelig ikke.
Det virker fullstendig mot sin hensikt også, fordi folk ikke kjenner seg igjen i det bildet som tegnes. Og når du sier at kronikken er det verste du har lest siden Mein Kampf, da lurer jeg på hva du skal si når den virkelige anti-semittismen viser sitt stygge hode. Ikke vet jeg hva vi finner bortenfor Mein Kampf når det kommer til antisemittisme.
Det er jo også verdt å merke seg at den israelske ambassadøren meldte en karikatur til PFU også. Det vitner nok en gang om dårlig diplomati og dårlig dømmekraft.