Slekt skal følge slekters gang

For mange år siden, vi kan vel anta at det er nesten 30 år siden, gikk en guttunge hjem fra skolen en vinterdag. Det var kaldt, veldig kaldt. Han hadde en lang skolevei. Den gikk hele veien rundt vannet i den lille fjellbygda. Hele veien rundt, med sine svinger rundt vikene, bakkene og over myrene gikk veien. Det var høye snøkanter langs veien der gutten tuslet hjemover på smågutters vis. Han frøs.

Av og til sparket han i en snøklump som hadde trillet ned på veien etter at brøytebilen hadde kjørt tidligere på dagen.

Vanligvis ville han tatt skiene tvers over vannet. Det ville mer enn halvert skoleveien. Det ville vært bare et par kilometer tvers over. Men når gradestokken krympet seg slik som nå, så fikk han ikke gå over sjøen. Det kunne være farlig. Han var vant til veien rundt også. Når det ikke var is på sjøen, som om våren og høsten, så syklet han rundt. Av og til når det var skikkelig kaldt fikk han skyss av far eller en kamerats far.

Men en dag i uka var han den eneste fra hans side av sjøen som skulle på skolen. Dette var en slik dag. Men det gjorde han ingenting å gå alene rundt. Det gjorde han ofte. Han fikk god tid til å tenke og undres da. Det gjorde han forresten ofte. Han var nok en tenker, gutten. Og i dag var han altså alene om å gå rundt sjøen på tur hjem fra skolen. Og det var veldig kaldt. Normalt ville nok far kommet og hentet han. Det han ikke viste var at det var så kaldt at far ikke fikk start på bilen.

Omtrent halvveis begynte det å svi i kinnene. Det var da han så den store sterke mannen som kom mot han langs veien. Det var far. Han tok guttungens sekk på sin store rygg, tok guttens hånd, og sammen gikk de hjemover. Det var merkelig, men plutselig var det liksom ikke så kaldt lenger.

Da far og sønn kom hjem hadde gutten hvite flekker i kinnene. Forfrysning sa mor. Gutten så seg i speilet, kjente på den rare følelsen i kinnene, men tenkte ikke mer på det. Far kom mot meg i går, ville han si når han traff de andre på skolen i morgen. Det var noe eget ved dette. Han og far. En barsk natur, og den eldgamle opplevelsen av at Kong Vinter satte menneskene på prøve. De hadde ikke latt seg knekke, han og far. De kom seg gjennom snøen og hjem.

Jeg håper at jeg evner å gi mine barn de gode minnene jeg selv har fra min egen barndom.