Jeg er et hundemenneske. Jeg har vokst opp med hunder og har alltid villet ha hund rundt meg. Hjemme hos mor og far var det alltid en grå elghund. Men jeg skulle ha schæfer. Og schæfer ble det. Verdens beste venninne.
Skal det være hund, så skal det være stor hund. Schæfer er absolutt minimum. Kunne forresten godt tenkt meg en Grand Danois.
Derimot er jeg ikke et kattemenneske. Jeg direkte misliker katter. Det stinker kattepiss i garasjen min. Og da et kjellervindu hos oss ble knust, så stinket det kattepiss av bagen min som lå i kjelleren. Jeg er ganske nært innpå å hate katter.
Men kona elsker dem. Og her en dag måtte jeg føye meg. En egenrådig sint liten hårball på 10 uker flyttet inn. Den heter Mia, visstnok.
Så - hva kommer det av at et sånt egenrådig lite krapyl klarer å snu oppned på min oppfatning av katter i løpet av et snaut døgn? Hvordan klarer et så lite krek å sjele hjertet mitt?
ps.: Dersom min kone kommer innom bloggen og ser hva jeg har skrevet… Bare så dere vet det, jeg kommer til å nekte på at jeg har skrevet dette. I så fall er det min onde tvillingbror som har spilt meg et pek igjen.
Likte du posten?
- Gi Kudos!
- Gi en stemme på Bloggrevyen
- Del på Facebook
- Abonner via RSS
- Abonner via Epost
- Trackback URL
Relevante poster
Kategorier:
Linker:
Admin:
Søking:
Arkiv:
De som sier at de hater katter, har aldri lært seg å kjenne en katt. Jeg var et hundemenneske før jeg ble et kattemenneske - og nå er jeg begge deler.
Kos deg