En god stund har jeg hatt en bloggpost i hodet som jeg har tenkt å legge ut her. I denne bloggposten trengte jeg et dikt skrevet av Alf Prøysen. Jeg har googlet meg gal etter teksten uten å finne den, før jeg fant ut via www.proysen.no at man tydeligvis har satt veldig strenge regler angående det å publisere hans tekster.
Det er ikke lov å trykke eller publisere åndsverk uten tillatelse fra opphavspersonen (eller de som ivaretar denne retten), eller uten tillatelse fra de som har publiseringsrettighetene, som bokforlag, musikkforlag, plateselskaper o.s.v. Det betyr at du ikke har lov til å legge ut tekster, noter, musikk på internett, fordi du da bryter norsk lov.
Jeg synes dette er veldig forståelig. Opphavsretten er viktig, og må beskyttes. Jeg går ut fra at det er samme forhold som er bakgrunnen for at det er like vanskelig å finne tekster fra andre forfattere på nettet.
Når det gjelder nålevende forfattere så stiller jeg meg 100% bak denne regelen. Her handler det om å beskytte levebrødet til en kunstner. Dersom denne blir krenket mange nok ganger blir livsgrunnlaget til kunsten ødelagt, og vi risikerer et mye fattigere kulturliv i Norge.
Derimot snakker vi her om Alf Prøysen, Inger Hagerup og andre store norske forfattere som har vært død i mange år. Det er snakk om en vesentlig del av vår kulturarv. En kulturarv som er i ferd med å gå i glemmeboken. Grunnen? Fordi det ikke er tilgjengelig for alle. Ok - vi har biblioteker. Men la oss innse det. Ikke alle bruker biblioteket. Derimot bruker alle internett.
Så mitt spørsmål er todelt: Hva er forskjellen på å ha tekstene fritt tilgjengelig på biblioteket, kontra det å ha dem på nettet? På nettet kan alle få tak i dem uten at de behøver å ordne seg med lånekort, forplikte seg til å levere tilbake boken til rett tid osv.
Nummer to: Hva er viktigst? Etterlatte etter en stor kunstner, eller det å beholde den norske kulturarven levende? Jeg for min del er ikke i tvil.
Skal vi unngå at fine, viktige kunstverk som Prøysens “Blåklokkevikua”, “Slipsteinsvalsen” og “Visa om løgna”, Inger Hagerups “To tunger har mitt hjerte” og “Austvågøy” går totalt i glemmeboken, så er vi nødt til å gjøre det mest mulig tilgjengelig. Sistnevnte dikt er et av Norges mest kjente dikt og bør absolutt leses av de som ikke allerede har gjort det.
Inger Hagerups “To tunger har mitt hjerte” er forresten tilgjengelig her. Les det. Det er utrolig vakkert.
Min oppfordring til rettighetsinnehaverne til de store norske forfatterne som nå er avdøde, er at de sørger for at tekstene blir offentliggjort mest mulig. Det betyr at de må ut på internett.
Likte du posten?
- Gi Kudos!
- Gi en stemme på Bloggrevyen
- Del på Facebook
- Abonner via RSS
- Abonner via Epost
- Trackback URL
Relevante poster
Kategorier:
Linker:
Admin:
Søking:
Arkiv:
Her er jeg 100% enig i det du sier. Åndsverksloven sier at et åndsverk kan publiseres fritt 80 år etter opphavsmannens død, men det er etter min mening 80 år for sent.