Vi lever i verdens rikeste land. Et land som stadig vekk figurerer øverst på listen over land det er godt å bo i. Vi har et skatte- og lønnssystem som har til hensikt å fordele godene slik at ingen skal være tilsidesatt økonomisk. I tillegg har vi et av verdens best utviklede demokrati, der hver enkelts røst blir hørt enten det er kommunevalg, stortingsvalg eller midt i en valgperiode. Alle har i utgangspunktet lik innflytelse, og vi har ingen adel eller andre samfunnseliter som kan måle seg med det vi finner i andre land.
I dette landet som fortoner seg som om det er tatt rett ut av et Disney-eventyr burde det være godt å leve. Og det er det. De aller fleste har det godt her. Vi bidrar alle til fellesskapets beste, mottar lønn og har mat på bord, i kjøleskap og i boder. Vi har mer enn nok.
De fleste.
I dette eventyrlandet vokser det opp en liten jente som ikke har det så godt. Hennes far har blitt oppsagt i jobben grunnet nedbemanning. Nå lever de på et absolutt minimum. Mor har aldri vært i jobb. Arbeidsledighetstrygden rekker ikke langt, og det er heller ikke lenge til den stopper helt. Far har ikke råd til den nye sykkelen hun så gjerne skulle hatt. Når de andre ungene i gata sykler rundt i vilter lek, så ender det opp med at hun står på sidelinjen og ser på. Far rusler rundt som et såret dyr. Hun ser at ikke alt er som det skal, men er litt for liten til å skjønne hvorfor.
I dette landet bor en ung dame som nettopp har fylt 30. Hun ser ut som om hun er adskillig eldre. Helt siden tidlig ungdomstid har hun levd på kant med samfunnet. Hun begynte tidlig å drikke for å være en av gjengen. Når de andre stiftet familie, startet videre skolegang eller begynte i jobb så hadde ikke hun tiltak eller ballast nok til å gå videre. Dermed fant hun nye venner med de samme interessene. Slik ballet det på seg. I dag er hun en sosialt og samfunnsmessig taper som lever på trygd, og bor i en liten leilighet i en usunn del av byen.
I dette landet, hvor politikere hvert 2. år er opptatt av de svakeste i landet, sies det alltid at vi har så mye penger. Vi har råd til høyere skatter. Vi skal betale avgifter på det meste. For vi har råd til det.
Er det noen som har sjekket forholdene til den lille jenta, eller hvordan det står til hjemme hos den ennå ganske unge rusmisbrukeren? Er det noen som har spurt hvordan det føles å måtte prioritere beinhardt hvem som skal få penger denne måneden, og hvem som må vente en eller to måneder til?
Min stemme ved valget går til det partiet som tar slike problemer på alvor.
Kategorier:
Linker:
Admin:
Søking:
Arkiv:
Det partiet vil jeg også stemme på. Tror dessverre ikke på noen av partiene på dette punktet. Hvertfall ingen av de partiene som nå sitter i regjering..