Det gode liv

Hver forsommer – omtrent i den tiden da snøsmeltingen er unnagjort, myrene har tørket såpass at man kan passere dem uten å bli våt i støvlene, når fuglene er som mest bekymret for reirene sine – hvert år på den tiden drar jeg og en fast gjeng på fjelltur. Ingen av oss er utpregede friluftsmennesker bortsett fra han ene som er litt mer ivrig i rypejakta enn vi andre. Men en ting har vi til felles; enn barsk humor som fremfor alt er der for å påpeke at man er den mest fjellvante i gjengen.

Gjengen som hvert år drar ut på en tredagers fjelltur med lavvo består av en hard kjerne med meg, bruttern og svogern hans. Jeg er typen som gjerne labber raskt av gårde, som setter min ære i å bære lavvoen, og som aldri i verden innrømmer at jeg er usikker på veivalget. Bruttern er gjerne den som konstant har kikkerten fremme, som tar hyppige to-minutters pauser for å se på en bestemt fjellformasjon i kikkerten eller studere terreng og kart og peke ut hvor han har vært før. Han innrømmer aldri i verden at han er usikker på veivalget. Svogern til bruttern er han som går litte granne til side for oss andre. Han bærer også kikkert. Men hans er større og litt finere enn bruttern sin. (Size does matter). Han er fugleentusiast og er den som plutselig hveser: «Hysj. Hør heipiplerka», eller som iler til og røsker tak i skulderen min slik at jeg ikke skal tråkke i et fuglereir. (God forbidd). Han innrømmer aldri i verden at han er usikker på veivalget.

Jeg har forøvrig fått ord på meg for å være direkte ondsinnet mot småfugler. De har fått det for seg at jeg er på konstant jakt på fugleunger som jeg kan sparke halvt til døde. Og jeg som knapt gjør en flue fortred. I alle fall svært sjelden.

Med mer ujevne mellomrom får vi også med oss et par stykker til. Sammen starter vi ut den fredagen bruttern har fri fra gårdsarbeidet. Vi kommer tilbake sent på søndagen, så sent at vi er sikre på at svigerinna har tatt fjøset før han kommer hjem.

Hvert år er en årvis seanse, der vi omhyggelig sjekker hvem som har den største sekken. (Size still does matter). Den som har den letteste er årets mobbeoffer. Det vanker kudos til den som har kommet på den smarteste tingen å pakke ned i sekken. Pils og Cognac teller ikke som smarte ting. Det går under kategorien nødvendigheter og naturligheter, Så starter vi ut med et litt overbærende smil til den som først viser at sekken er litt ubehagelig på skuldrene. Siden bruttern og svogern hans har vært ute et par år som jeg ikke var med, er jeg henvist til å gå bak dem slik at jeg ikke roter meg bort. De er tross alt de fjellvante av oss. Jeg er en novise.

For hvert år velges et nytt reisemål, men hvert år er det en ny fjelltopp som skal beseires. De ligger der inne på rad og rekke og håner oss. «Så du tror du kan slå meg? Det skal vi bli fire om!» En etter en står de for fall. Den høyeste toppen så langt er på vel 1200 meter, men den tøffeste var brattere. Så bratt at vi store deler av turen opp måtte gå på alle fire. Og når vi er på toppen så skal Cognacen spanderes. Den er det bruttern som deler velvillig ut. Jeg skal ha meg en røyk, og vi skal se i kikkerten om vi ser lavvoen vår noe langt der nede. Når lavvoen er funnet, Cognacen er fortært og gutta er småfrosne, så går vi ned igjen.

Hvert år, samme seanse. Hvert år en ny opplevelse smidd over samme lest. Humor, vidd, kunnskap og vennskap smidd sammen i ubrytelige lenker. Hjemme venter koner og barn, men akkurat denne helgen er det vi gutta, lavvoen og fjelltoppen. Og hvert års tur er bedre enn fjorårets tur. Nettopp fordi at ingenting kan slå akkurat dette: Det å være sammen; mannfolk på mannfolks vis. Vennskapelig kniving, lattermilde kvelder rundt et leirbål, forventningsfull men irriterende venting ved en fiskedupp som er avgått ved døden. Gode skrøner om fisken som nappet her en gang jeg var her alene, eller historier om bygdeorginaler som får latterdøren til å smelle opp i vidt gap.

Hvert år føler jeg at jeg trenger denne avkoblingen. Dette er mitt lille fristed. Min flukt fra virkeligheten. Her oppe i fjellheimen føler jeg at jeg lever. At jeg kan være i all evighet. Men hvert år er det like godt å komme hjem igjen, finne badekaret og ikke minst en god do.

Dette er livet – det gode livet. Takk, Rabbagast, som satte igang minnerekken min. Gratulerer med jubileet ditt.