Når en mobber felles

Valla-saken er debattert opp og ned i blogger, media, organisasjoner og de fleste andre steder der folk møtes. Det synes rimelig klart at vi har med en situasjon der et mobbeoffer har tatt et oppgjør med sin mobber, og at en dårlig leder og en mobber har blitt revet ned fra sin høye hest. Jeg synes likevel det er mildt sagt påfallende at Gerd-Liv Valla ikke ser at hun selv er skyld i den situasjonen som oppsto, men tvert i mot kommer med tilnærmet patetiske forsøk på å bagatellisere, skyve ansvar over på andre, rakke ned på og latterliggjøre, samt komme med merkelige konspirasjonsteorier om hva som skjedde i kulissene. Folk elsker gjerne konspirasjonsteorier, men dette blir for drøyt.

Hør bare her: Sentrale personer i AP og LO hadde nemmelig til hensikt å felle henne. Derfor la de en felle for henne som hun var nødt til å gå i. Det var det som skjedde. Mener Valla.

For Valla gjør ikke noe galt. Det er alle andre som er dumme med henne. Som for eksempel historien om den bursdagen der det ikke ble kjøpt blomster til henne. Hørt sånn. Hun fikk ikke oppmerksomhet på dagen sin. Dette påpekte hun selvsagt i klare ordelag. “Har du ikke kjøpt blomster til meg, Jens?”. Og Jens vet hvem som er sjefen, så han løper sporenstreks ned på hjørnet og skaffer den største han kan finne der. Dette er en historie Valla mener er så morsom at den må med i boka si. Det er over hodet ikke hennes intensjon å latterliggjøre noen. Det var bare så utrolig festlig, slik at den måtte med innimellom all tragedien rundt hennes egen avgang.

Jeg er ingen pusekatt, sier Valla. Og vi tror henne på hennes ord. Hun er mer en ustyrlig villkatt som ikke lar seg temme. Hun er den snerrende pumaen som går til sanseløst frontalangrep når noen sier henne i mot.

Valla fremstår i dag som mobberen på ungdomsskolen som omsider blir kjeppjaget når alle har fått nok. I bakgrunnen står mobberen da og roper at hun gjorde ikke noe galt. Det er bare de hun mobber som ikke takler saklig kritikk.

Kyss meg der ryggen skifter navn.