Gul marmor

Jeg er mektig imponert.

Norge AS går som kjent med et heidundrende overskudd. Så heidundrende at vi har råd til å svi av vanvittige summer på en konserthall litt over gjennomsnittlig stor nede ved sjøkanten i hovedstaden. En hall som hadde en kostnadsramme på 3,9 milliarder kroner. Vi kan vel alltids koste på oss å være litt råflotte når vi har så mye penger på bok som vi har. Vi har jo alltids oljefondet å ta av, selv om det ikke kan røres når det kommer til livreddende veiutbygging, eldreomsorg eller andre ting. En rar bygning ved sjøkanten må vi ha, og da kan vel litt av kronene på det fondet tas? Det er vel sånn de har tenkt, vil jeg tro. Og jeg er enig. Status er viktig. Det vet bl.a Jens og Ingrid alt om.

Når man skal smykke seg med en hall nede ved sjøen til den nette sum av nesten 4000.000.000,- så nøyer man seg ikke med vanlig norsk gråstein i veggene nei. Å nei. Da er ikke norsk bra nok. Her må vi til utlandet. Italia har fostret mange fine navn innen opera. Jeg nevner i fleng… eeeh.. vent litt. Jaja! Uansett. Vi må jo da bruke italiensk marmor.

Og så setter vi de beste menn og kvinner vi har til å bygge det. De beste til å holde kostnadsrammer, vurdere tiltak og underleverandører. Det må bli Statsbygg. Ingen over, ingen ved siden.

Og vi hyrer forskere ved Sintef i Trondheim til å vurdere ulike typer marmor til veggene. Når de kommer med sin anbefaling, så har vi på en måte oppfylt det kravet også. Det er jo ingen som krever at vi faktisk skal høre på dem. Nei da. Når de har konkludert med hva som er best, så går vi vår egen vei og henter den steinen som vi liker. Sintef er jo ikke Statsbygg.

Men… Var ikke den marmoren vi bestemte oss for hvit da? Eller var den gul? Eller var det litt av hvert?

Adressa skriver om det samme.