Før var Kvinnegruppa Ottar de eneste som hadde skjønt det. Etter hvert fikk de med seg sine søstre på politisk venstreside. Senere fikk de med seg de andre søstrene. Kvinner som kaller seg jenter lenge etter overgangsalderen. De ble alle med i toget. Siden fikk de med seg de underkuede mennene og mennene som sier seg enige med kvinner fordi de vil ha inngangspass i sengen hos en eller annen dame. Etter hvert ble det politisk ukorrekt å stå i mot, og da ble alle med i toget. Toget som marsjerer mot en omvendt likestilling.
Kvinnene finner seg ikke lenger i å være det svake kjønn. De vil være minst like sterke som menn. Og bak seg har de en horde menn som ikke tør si noe annet enn at det er rett og rimelig. De er villige til å la seg tråkke på, diskrimineres og umyndiggjøres i likestillingens navn. De godtar gladelig at en kvinne får jobben de er bedre kvalifisert til, bare fordi hun har noe annet i buksa enn hva menn har.
Og på deres seiersmarsj mot et samfunn der menn og ikke kvinner blir kjønnsdiskriminert opplever vi merkelige ting. Som for eksempel at busselskaper oppretter egne bussruter for kvinner. Der har ikke menn adgang. Kvinnegruppa Ottar og deres søstre med palestinaskjerf gnir seg i hendene over nok en seier på veien.
Og i bakgrunnen står de gjenværende mennene. De som fremdeles tør å si at dette blir feil. De som fremdeles hevder sin rett i samfunnet. De står der tafatte og ser på at kvinnene inntar den posisjonen menn hadde for 50 år siden. De tør ikke annet fordi de risikerer å få Kvinnegruppa, tøfflene, SV`erne og de mennene som vil komme til sengs med mest mulig damer mot seg. Derfor sier de ingenting, og derfor vinner kvinnene kjønnskampen.
Hurra.
Likte du posten?
- Gi Kudos!
- Gi en stemme på Bloggrevyen
- Del på Facebook
- Abonner via RSS
- Abonner via Epost
- Trackback URL
Relevante poster
Kategorier:
Linker:
Admin:
Søking:
Arkiv:
En imponerende analyse dette her!