Man kan av og til undre seg over hva som gjør at det enkelte kulturelle uttrykk defineres som stor kultur eller ukultur. Man ser ofte at den makten som avgjør en kunstners ettermæle som oftest er fundamentalt i utakt med de som evt. skal nyte kunsten.
I musikken ser vi at svært gammel barokkmusikk fremdeles fremheves som noe av det ypperste. Veldig få kan sette fingeren på noe konkret som gjør dette til bedre musikk enn det vi i dag har av samtidsmusikk. Begrepet “vedtatte sannheter” er nærliggende. Og vi ser det i populærmusikken også. Pink Floyd og Rolling Stones. Pink Floyd var en gjeng musikkere på syre- og LSD-rus som laget overdimensjonert musikk som mange på syre syntes var bra. Musikkvideoene var gjerne en spillefilm i seg selv. Disse spillefilmene krevde gjerne at man enten var i psykotisk uballanse eller nedsløvet på ett eller annet i sprøyteform for at man skulle forstå det. Andre eksempler er “don`t worry, be happy”. En musikker som snakker mer enn han synger. Dette er det vi blir presentert som populær musikk av høyeste klasse fra den tidsalderen. Nettopp fordi at de som var i målgruppen for denne musikken den gangen, nå er i Dagbladets og NRKs kulturredaksjon. Det er utallige eksempler på musikkere som i dag ikke huskes fordi de som presenterer kulturuttrykket for oss via radio osv ikke hadde et personlig forhold til dem.
Vi ser det i litteraturen også. I dag er det en vedtatt sannhet at Stieg Larsson er noe av det ypperste man kan lese. Ja, han var god til å skrive. Men det finnes så mange som noe nedlatende blir definert som skribenter av “kiosklitteratur”, som også er verdt å lese. Dette er pocketbøker som aldri vil få sjansen til å bli utgikk i harde permer, og som Dagbladet og VG aldri ville våge å vurdere i sine spalter fordi det ville betydd et karrieremessig selvmord. Kan noen med hånden fortelle meg hvorfor forfattere fra slutten av 1800-tallet er så mye bedre skribenter enn dagens forfattere av “kiosklitteratur”?
La oss definere begrepet kiosklitteratur. Vi har en særdeles omfattende bokserie som forteller en slekts kamp for tilværelsen gjennom flere hundre år. Serien er krydret av levende beskrivelser av natur, mennesker, gårder og intriger. Når du leser serien føler du at du får et personlig forhold til hver enkelt person. Leser du den sammen med en venn eller kjæreste så har du et diskusjonstema som aldri blir tømt. “Husker du da *** møtte den og den?” “Ja, det var tidlig i serien. Kan det være omtrent på den tiden at….”
Dette er det som blir definert som kiosklitteratur.
Det er ikke høykultur, men det fenger. Så mens andre leser Stieg Larsson og hører på den “riktige” musikken, så tror jeg at jeg trekker meg tilbake og leser litt mer Sandemo. I bakgrunnen lar jeg DDE underholde meg med sine betraktninger om fest og moro. Jeg er kommet langt i sagaen nå. Har liksom aldri fullført den, men det skal jeg nå. Så jeg har lest meg fra starten på 1500-tallet og helt frem til starten på 1900-tallet nå.
Når jeg er ferdig med den serien har jeg noen Morgan Kane-bøker som frister å ta opp igjen.
Likte du posten?
- Gi Kudos!
- Gi en stemme på Bloggrevyen
- Del på Facebook
- Abonner via RSS
- Abonner via Epost
- Trackback URL
Relevante poster
Kategorier:
Linker:
Admin:
Søking:
Arkiv:
Ok, du hadde meg helt til du kom til kiosk litteraturen (og DDE) Ærlig talt mann, du kan da ikke sammenlige kiosklitteratur med de store verkene som kom ut på 1800-tallet og starten av 1900. Vi snakker her om folk som skrev bøker som selv i dag har betydning for menneskeheten, deres beskrivelser av den menneskelige syke og samfunnet er fremdeles så reele at det er skremmende. Joda vi har utviklet oss teknisk, og fått litt større sans for hygiene, men i grunn så er det fremdeles hat, kjærlighet, grådighet etc som driver oss. Og ja da, jeg vet det er de samme driftene som finnes i kiosklitteraturen, men man må også regne inn veltalenhet og intelligens. For å rappe noe fra Steven King (også kiosk) Det finnes bøker med gode historier og det finnes velskrevne bøker, men hvis du finner en bok som både er velskrevet og en god historie så har du en virkelig juvel. Og det er disse “utdaterte” bøkene du våger å sammenligne med svinmakta du finner i kioskhyllene.
Sandemo og de andre såkalte forfatterne har i årevis fyllt hyllene med chrap, ja, det fenger fordi det er porno som ingen fordømmer deg for å lese. Man får ikke ett diskusjonstema med kjæresten, det er rent forspill, nå er jeg på ingen måte motstander av å finne nye måter å piffe opp sexlivet på, men kall det ikke kultur. Vidre er denne typen litteratur så enkel i handling og ordlyd att enhver stakkar kan komme seg igjennom det for så å kunne si “jeg har lest en bok” og så føle seg riktig belest å kulturell.