Få forfattere i Norden har utmerket seg på en slik måte som Margit Sandemo har. Hun må kunne sies å være myteomspunnet, spennende og kanskje ikke så rent lite eksentrisk. Hennes bokserie Sagaen om Isfolket er lest av flere mennesker enn de aller fleste forfattere kan vise til. Likevel sier hun selv at hun ikke er en dyptpløyende forfatter, kanskje heller en brukbar forteller. Akkurat den selvinsikten har jeg stor sans for. For selv om hennes forfatterverk ofte noe nedlatende blir sett på som smusslitteratur, eller kiosklitteratur, er det ingen tvil om at hun har truffet noe som mange vil ha.

I tenårene mine på 80-tallet leste “alle” Sagaen om Isfolket, også jeg. Men ettersom det er snakk om godt over 40 bøker ble jeg aldri ferdig med den. For noen år siden kjøpte min kone hele serien i innbundet jubileumsutgave. På soverommet har den stått i bokhyllen nærmest ulest, helt til jeg en gang fant ut at jeg måtte da for pokker kunne pløye meg gjennom den. Jeg måtte jo finne ut hvordan det gikk med denne merkelige slekten som Sandemo fortalte om. Så nå har jeg endelig gjort det, og jeg sitter igjen med en merkelig følelse av fascinasjon og en rar følelse av at jeg har blitt kjent med menneskene hun skriver om. Så er hun kanskje en brukbar forfatter likevel da.

Mens Sagaen i stor grad handler om kampen mellom det gode og det onde, Isfolkets kamp mot sin onde stamfar Tengel den Onde, så ender serien noe overraskende opp med noe helt annet. Fremdeles ser man kampen mellom det gode og det onde, men nå med litt overraskende hovedpersoner.

Langt tilbake i tiden, for mange hundre år siden, vandret Tengel den onde ut i ødemarken for å selge sin sjel til Satan.

Han ble stamfar til Isfolket.

Tengel fikk løfte om jordisk vinning mot at minst en av hans ætlinger i hvert slektsledd skulle gå i tjeneste hos Djevelen og utføre onde handlinger. Deres tegn skulle være de kattegule øynene, og de skulle være i besittelse av trolldomsmakt. Og en gang skulle det fødes en som eide større overnaturlig kraft enn verden noen gang hadde sett.

Forbannelsen skulle hvile over ætten helt til det stedet ble funnet der Tengel den onde hadde gravd ned gryten han brukte da han kokte heksebrygget som manet frem Mørkets Fyrste.

Så sier legenden.

Den var nesten, men ikke helt sann.

Det som egentlig skjedde, var at Tengel den onde oppsøkte livets kilder og drakk av ondskapens vann. Han ble lovet evig liv og makt over menneskeheten, mot at han solgte sine etterkommere til den onde makten. Men tiden var dårlig, og han lot seg falle i dvale til det ville bli bedre tider for han på jorden. Den gryten det ble hvisket om, var krukken med ondskapens vann, som han hadde latt grave ned. Nå ventet han imidlertid selv utålmodig på signalet som skulle vekke han.

Men en gang på 1500-tallet ble det født en rammet ætling av Isfolket. Han forsøkte å vende det onde til godt i stedet, og ble derfor kalt Tengel den gode. Det er om hans familie denne sagaen handler, eller kanskje den først om fremst handler om kvinnene i hans ætt.

Margit Sandemo har selv hevdet at hun nærmest ble jaget til å skrive historien. At hun hadde noen overnaturlige skapninger hengende over skulderen som hele tiden presset henne til å skrive mer, og å fortelle deres historie. Hun går også ganske langt i å antyde hvem dette var, uten at jeg skal si mer om det. Det ville fortelle for mye om avslutningen på serien. Man kan mene hva man vil om sagaen og verdien i forfatterskapet. Man kan også mene mye og mangt om Margit Sandemo. Fakta er at serien til tider evnet å engasjere meg så mye at jeg bare måtte lese ett kapittel, en bok til. Nå skal jeg likevel innrømme at spesielt slutten ble nokså fantastisk. Selv for en med min innlevelsesevne.

En kveld sent på høsten 1581, da frostrøyken blandet seg med blodrødt brannskinn på himmelen over Trondheim, vandret to kvinner gjennom gatene uten å vite om hverandre.

Den ene var Silje, en knapt sytten år gammel pike med øyne som var uforstående og store av ensomhet og sult. Hun trakk skuldrene sammen for å beskytte seg mot kulden og stappet de blåfrosne hendene inn mellom klærne, som mest lignet sammensydde sekker. Om føttene hadde hun snøret noen skinnfiller utenpå de tynnslitte skoene, og over det nøttebrune håret hadde hun trukket det ullsjalet som hun også brukte til å krype inn i når hun kunne finne et sted å sove.

Slik starter første bok i serien om Silje Arngrimsdatter som på mange måter er en av de viktigste personene i Sagaen om Isfolket.

Jeg har tidligere vært innom temaet i posten der jeg hevder at god kultur defineres av en avruset kulturelite. Etter å ha fullført serien står jeg fremdeles på det jeg har sagt. Jeg vet meget vel at pocketbøker ikke han sammenlignes med svære romaner. Men til hvert sitt bruk, er begge deler fortreffelig underholdning. Sandemo klarte i allefall å underholde meg.

• Gi Kudos!
• Gi en stemme på Bloggrevyen
• Del på Facebook
• Abonner via RSS
• Abonner via Epost
• Trackback URL

• Mysteriet Lucifer
• Jeg skal gi deg løvbiff, jeg
• Kultur defineres av en avruset kulturelite
• Ny bok i serien om gralmysteriet
• Civilization IV