For noen år siden fikk min sønn diagnosen ADD - Attention Deficit Disorder. Enkelt forklart kan man si at ADD er det samme som ADHD, bare at han mangler hyperaktiviteten som ligger i ADHD. I det siste har det gått opp for oss at hans yngre søster sannsynligvis lider av den samme sykdommen, og vi har nå nettopp tatt det første skrittet for å få dette utredet. Jeg vil i denne posten forsøke å forklare litt nærmere hva sykdommen(e) egentlig er, og hvordan den utarter seg. Jeg vil også si litt om behandlingsmetoder.
ADD
ADD vil i korte trekk si at den som har sykdommen lider av konsentrasjonsproblemer, problemer med impulskontroll og manglende evne til å se følger av sine egne handlinger. I motsetning til personer med ADHD er ikke hyperaktiviteten så veldig fremtredende. Hvis personen er mye mer preget av å være urolig og ukonsentrert enn andre på samme alder og hele dagen igjennom, kan det tyde på at h*n har ADD.
ADHD
ADHD-rammede vil på mange måter ha de samme symptomene som ADD-rammede, men har i tillegg hyperaktiv adferd. Det kan vise seg gjennom at et barn har en stor uro i kroppen. De kan plutselig forlate plassen sin i skoletiden for å løpe rundt og være “villmann”. De er ofte støyende i leken, er rastløse og prater gjerne mye og høyt uten å kunne tilpasse seg situasjonen de er i.
Generelt for begge diagnosene
Det å gi en rammet enkle og korte beskjeder er viktig. De har lett for å miste konsentrasjonen, og faller fort av dersom noe oppleves som komplisert. Arbeid som krever vedvarende konsentrasjon er problematisk og viser seg gjerne i skolehverdagen og med leksearbeid. Å sitte stille med en og samme lek eller oppgave over tid er vanskelig, og de skyr det eller misliker det oftest. Man ser gjerne at rammede skifter fort fra en aktivitet til en annen uten å gjøre noe ferdig. De har gjerne en lei tendens til å havne i slosskamper, og det kan ofte synes som at de tiltrekkes av bråk.
Å få stilt diagnosen
Det å få stilt diagnosen er dessverre ofte et svært langt lerret å bleke. Dette er dermed en kraftprøve for foreldre som i mange tilfeller har stanget hodet i det offentliges vegg over flere år før de har fått hjelp. (Ja, jeg snakker av egen erfaring). Den rette veien å gå vil ofte være å sammen med skolen søke hjelp via PPT og helsevesenet. Når man begynner å få ting til å skje, så vil det være en lang periode med tester, utprøvelser og samtaler med BUP og andre instanser. Trøsten er at når diagnosen er stilt, så er veien kort til en merkbar bedring både for barnet og omgivelsene.
Medisinering
Det finnes i hovedsak tre typer ADHD-medisin. Alle typene brukes både til de med ADHD og de med ADD. De tre typene er Conserta, Ritalin og Strattera. Det finnes muligens flere. Alle disse tre medisinene er amfetaminbaserte. Det har oppgjennom de siste årene vært sterkt kritisert at for mange barn får disse typene medisin, men personlig mener jeg at det må være bedre at barna får medisin som gjør at de fungerer i samfunnet. Min sønn har Ritalin, og det fungerer utmerket; så bra at dersom han glemmer medisinen en dag så reagerer skolen og han selv ganske fort på at han forandrer personlighet. Som han sier selv (Han er 11 år): Det blir så ekkelt i kroppen uten medisinen. Mange har også med hell forsøkt naturmedisiner som for eksempel Omega 3-fettsyrer og lignende. Uansett er det skjeldent et mål at man skal bruke medisinen resten av livet. Mange barn vokser sykdommen av seg.
Å leve med diagnosen
Tidligere gikk det ikke så bra med de som hadde disse diagnosene. Samfunnet forsto dem ikke, og de havnet ofte på skråplanet. Det sies at fengslene er fulle av folk med ADHD og ADD. Det var vanskelig å få hjelp, og mange rammede fant på egen hånd ut at diverse typer narkotika hjalp på situasjonen. Dermed var de inne i en ond sirkel. Det er ikke så ofte nå lenger at man får stilt diagnosen først som voksen. Nå stilles gjerne diagnosen på barneskolenivå, og medisineringen er bra. Dermed klarer mange å leve et tilnærmet normalt liv med sykdommen. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at utfordringene står i kø. Sviktende konsentrasjon vil til tider for eksempel kunne legge hindre i veien for skolegangen, og mange ender nok opp som forholdsvis lavt utdannede. Sykdommen er ikke til hinder for å ta førerkort. Når barnet ikke hører etter, er det ikke av vond vilje, men fordi det så lett blir atspredt og tenker på noe annet.
Foreldreansvaret
For det første er det svært viktig at man ikke tillater barnet å bruke diagnosen som en unnskyldning for dårlig oppførsel. Selv om du har ADD eller ADHD, vet du forskjell på rett og galt! For det andre må du som foreldre legge hverdagen til rette for barnet. Det betyr at du ikke sier: “Nå skal du gjøre lekser. Når du har gjort det, skal vi spise. Etter mat kan du rydde rommet ditt.” En sånn regle vil aldri fungere for barnet. Reaksjonen vil ofte bli at man husker del 1, men ikke resten. Eller at barnet føler det som en veldig håpløs oppgave å få til alt sammen. Mange har forsøkt et belønningssystem i samarbeid med skolen. Det kan være at en god dag gir en stjerne på kalenderen. Når det er opptjent ti stjerner vanker det en belønning. Et slikt system vil kunne fungere for noen, men ikke for alle. Faren er at dersom man er “uheldig” og ryker opp i problemer tidlig på dagen, så gir man opp fordi man da vet at det likevel ikke blir noen stjerne den dagen. Det kan selvsagt også være svært ødeleggende for barnet. Kjefting når skjeldent igjennom.
Hvorfor?
Det finnes ingen entydige svar på hvorfor noen barn får ADHD eller ADD. Det synes klart at både arv og miljø spiller inn. I mine barns tilfelle er det flere rammede fra før på den ene slektssiden. 60 - 80% av tilfellene sies å skyldes arv. Men det er også sagt at røyking og alkohol under svangerskapet øker risikoen. Sykdommer som hjernehinnebetennelse i tidlige barneår kan også være en årsak.
Viktig!
Det å få et barn med disse diagnosene er ikke verdens undergang! Det vil kreve mye av deg - spesielt før du er kommet så langt at barnet får den hjelpen det trenger. Men hjelpen finnes der ute. Sørg for å få med deg skolen på laget, så er mye vunnet. Ikke gi opp! Barnet ditt trenger din stå-på-vilje. Det finnes også ADHD-foreninger som vil hjelpe og bistå.
Har du barn med ADD eller ADHD, eller har du det selv? Jeg vil gjerne høre fra deg enten i kommentarfeltet eller via kontaktskjemaet. Har du spørsmål du vil ha svar på, eller bare har en kommentar? Jeg hører gjerne fra deg.
Kilder: Folkehelseinstituttet og Helsenett.no (pluss egne erfaringer).
Likte du posten?
- Gi Kudos!
- Gi en stemme på Bloggrevyen
- Del på Facebook
- Abonner via RSS
- Abonner via Epost
- Trackback URL
Relevante poster
Kategorier:
Linker:
Admin:
Søking:
Arkiv:
Utrolig godt skrevet.
Og ja. Jeg har en av den hypre sorten.
Jeg har forøvrig skrevet litt om de positive sidene av det også. For det kan bli det. Men det forutsetter jo de tingene du tar opp i innlegget ditt. Det er nettopp derfor de tingene du nevner er så utrolig viktige. For det kan jo gå bra.