Jeg har, som lesere kanskje har fått med seg, gjort et forsøk på å slutte å røyke. Dette er dag 21 i min røykekutt, og her følger en liten oppdatering etter noen dager med stillhet.
Det å slutte å røyke er slik jeg ser det en mentale greie, der det handler om å beholde fokus i hverdagen. Det som har skjedd med meg er at jeg ikke har klart å være helt røykfri. Sannheten er at jeg har røykt fra 1 til 3 sigaretter stort sett hver dag. Så langt er det altså ingenting å skryte av. Hva er det som har gjort at jeg har fortsatt med røyken?
Det mentale:
Når man kutter ut røyken, er det min erfaring at det fysiske røykesuget ikke er så ille. Det er i høyeste grad mulig å overvinne, og for min del var det gjort på en uke eller så. Når det gjelder det mentale, eller det psykiske, er situasjonen en helt annen. Det startet allerede på dag 2 der jeg sa til meg selv at på et så tidlig tidspunkt kunne jeg ikke forvente å være helt røykfri. Det var nærmest en mental beruselse å bli med kona ut på verandaen for å ta en røyk. Jeg hadde jo vært flink. Jeg hadde trappet ned hele 80% ettersom jeg vanligvis røykte 10 om dag, og denne dagen tok “bare” to. Neste dag tok jeg bare 1 og hadde dermed vært ekstremt flink, ikke sant? Senere fortsatte det i denne tralten, med noen røykfrie dager, og noen med en eller to røyker.
Det sosiale:
Røykeres felles argument for å fortsette å røyke er at det er så himla sosialt. Det er en opplest og vedtatt sannhet blant røykere at de som holder til på røykerom eller fryser ute på fortauet etter lunsj er mye mer sosiale enn ikke-røykere. Det er selvsagt bare vas, og har ingenting med sannheten å gjøre. Derimot er det veldig vanskelig å være “nyfrelst røykfri” når ens bedre halvdel fortsetter å røyke. Man mister på en måte noe felles i røykepausene. For meg er det slik at dette nok har vært mye av grunnen til at jeg ikke helt har parkert røykpakka.
Situasjonsbetinget:
Skal jeg ut å hente inn ungene om kvelden, eller jeg skal ut å lufte bikkja, så hører røyken til. Det er direkte vanskelig å gå ut døra uten å ta med seg en sigarett. Slike situasjoner finner man over alt, og det er ikke mulig å unngå dem alle sammen. Dette handler altså om å bryte et vanemønster. Omtrent som å slutte å bite negler. Man er ikke alltid bevist at man gjør det heller, og det gjør det ekstra vanskelig å slutte.
Hva nå?
Jeg har brukt dagen i dag til å tenke over situasjonen. Jeg vet at det mentale, eller det psykiske om du vil, bør være mulig å overvinne. Ta den situasjonen med lufting av bikkja. Det er vanskelig å la være å ta med en sigarett ut, men når jeg bare kommer meg ut på gårdsplassen så er jeg ferdig med det. Jeg er derfor helt klar på at jeg kommer til å fortsette forsøket, selv om jeg nå nærmest har kastet bort noen uker der jeg har innbildt meg at jeg fremdeles er en person som har sluttet. Nå må jeg derimot gjøre alvor av det! Fra nå av er det slutt på tullet! Ikke en røyk til. Det må være målet. I dag har jeg i allefall vært helt røykfri.
Likte du posten?
- Gi Kudos!
- Gi en stemme på Bloggrevyen
- Del på Facebook
- Abonner via RSS
- Abonner via Epost
- Trackback URL
Relevante poster
Kategorier:
Linker:
Admin:
Søking:
Arkiv:
Jeg var røykfri i nesten 2 uker i våres av den grunn at jeg var blakk og gikk på folkehøyskole hvor alle er blakke og ikke ville snylte røyk av andre. Det var helt herlig etterhvert å kjenne at jeg fikk bedre kondis på bare noen dager, bedre lukte- og smakssans, og det var ikke så ille å ikke få være ute og være “sosial”,men ettter 10 dager fikk jeg penger igjen, og siden min intensjon aldri hadde vært å slutte, dro jeg etter noen dager på butikken for å kjøpe røyk igjen. Jaja. Men nå har jeg faktisk tenkt litt på at jeg VIL slutte (det gjorde jeg jo ikke i våres, det bare ble sånn). Jeg klarer meg fint i et par dager, men så er jeg jo ute og drikker ganske mye, og da MÅ man jo bare røyke. Og min kjæreste holder jo på å slutte nå, så… det kan jo gjøre det lettere.
Uansett, lykke til videre, du klarer det!