Under svenskekrigen blir det fortalt om en hel tropp svensker som dro rundt og ranet i Trøndelagsbygdene. De hadde hørt at det skulle være et stort bryllup i Grong, og hadde tenkt seg dit. De kom over fjellet fra Li for å ta snarveien. Oppe på Midjåfjellet, på en seter de kalte Midjåseter, bodde det en same. Han hadde en liten gamme der, hvor han bodde deler av året.
Veien fra Midjåseter og ned til Grong er stedvis svært bratt, og de ville derfor ha med seg samen som veglos. Samen var ikke særlig lysten på det, men da svenskene var mange, og han viste at de ville slå han i hjel dersom han nektet, sa han likevel ja.
Han heftet dem bort med prat og og alle slags forberedelser til turen. Da de ble utålmodig og ville ha han til å få opp farten, så sa samen at det var best de ventet til det ble mørkt. Det var vanlig skikk at brudegavene ble hentet frem etter at det var blitt mørkt. Det beste de kunne gjøre var å vente der,skulle de få noen fangst. Dette syntes svenskene hørtes trolig ut, og de ble derfor hos samen hele dagen. Når det ble mørkt tok de fatt på turen ned mot Grong. Det var vinter og snø, og alle brukte ski. Samen gikk først, og hadde en fakkel i hånden så de skulle se hvor han tok veien. Han var godt kjent, og tok seg godt frem.
Men samen hadde tenkt å narre svenskene for han var ikke mer glad i svensker han enn fastboende var. I Midjåfjellet i området Grong er det enkelte steder høye stup, med svære steiner under. Samen satte til rett mot et slikt stup. Svenskene ante fred og ingen fare, og satte etter der samen kjørte først. Føret var godt, og etter hvert fikk de ganske høy fart. Samen lot det stå til rett mot stupet, men i siste liten fikk han kastet seg til side, tok tak i en bjørk så han ikke for utfor stupet. Fakkelen kastet han utfor stupet, og for svenskene så det ut til at han fortsatte rett frem. De syntes nok farten var vel høy, men stolte på at samen var godt kjent.
Bare den siste svensken ante uråd, og fikk se samen hang i bjørken. Han tenkte da å ta med seg samen i fallet, men fikk ikke tak i han. Alle svenskene slo seg i hjel mot steinene under stupet.
Etterpå gikk svensken ned til Grong og fortalte hva som hadde skjedd. Først trodde de ikke på det, og lovte samen streng straff dersom han løy. Men da de fikk se svenskene under stupet, lot de samen gå og han fikk god belønning for det han hadde gjort. Siden slo de en naggel i bordplata for hver svenske som hadde slått seg i hjel. Det ble brukt en jernnaggel for hver menig, og en kobbernaggel for hvert befal. Historien forteller at bordet ennå er å se, og at det er talt tilsammen 314 nagler. Hvor mange som er av jern og hvor mange som er av kobber, sier ikke historien noe om.
Likte du posten?
- Gi Kudos!
- Gi en stemme på Bloggrevyen
- Del på Facebook
- Abonner via RSS
- Abonner via Epost
- Trackback URL
Relevante poster
Kategorier:
Linker:
Admin:
Søking:
Arkiv: