
Linux er alltid sagt å være nerdete. Du må ha en høy grad av nerdefaktor for i det hele tatt å få dette til å fungere. Vi har alle hørt om Mandriva, Redhat osv, og de fleste vil vel se positivt på tanken om å dele ut programvare gratis - eller open source. Men terskelen for å gå over til sånt har tradisjonelt vært høy, ettersom Linux har vært sagt å være mer enn bare “plug and play”. Kommandolinjer for det meste, ingen exe-filer som automatisk installerer programvare for deg osv.
Så kommer Ubuntu som sies å skal være mer tilrettelagt for “den gemene hop”. Spørsmålet mitt er: Er det så enkelt i bruk som man får inntrykk av?
Før jeg intallerte bestemte jeg meg for at min XP skulle få bestå inntil jeg fikk sjekket Ubuntu grundig ut. Jeg ble fortalt at det underveis i intalleringen av Ubuntu vil bli spurt om du vil opprette en egen partisjon for den - altså såkalt Dual Boot. Det betyr at du ved oppstart av maskina vil få spørsmål om du vil bruke XP eller Ubuntu.
Jeg sjekket opp noen sider på nettet, og fant noen diskusjonsgrupper, Martin Bekkelunds artikkel om Ubuntu, samt andre ressurser slik at jeg skulle være litt forberedt på hva jeg møtte. Jeg sjekket også opp Ubuntus egen hjelpeside noe som tilsammen ga et svært positivt inntrykk. Dette skal vistnok være enkelt.
Jeg presiserer nå at jeg ikke på noen som helst måte er noen guru på pc`er.
Dette er hva jeg har erfart så langt:
Ved første gangs kjøring av cd så jeg ingen ting som tydet på at jeg ville bli spurt om partisjonering. Det virket som at Ubunti ville bli kastet rett inn på maskina. Dermed turde jeg ikke fortsette før jeg igjen hadde startet XP for å sjekke flere ressurser på nettet. Etter hvert fant jeg en side der det sto at dette med partisjonering kommer ganske langt ut i prosessen, og jeg slo meg til ro med dette.
Jeg startet cd`en for andre gang. Samme prosedyre, nå lot jeg den gå videre. Men så fikk jeg problemer med å få cd-rom til å lese plata. Denne platen var en iso-fil som jeg brendte inn.
Etter to-tre forsøk fant cd-romen likevel ut at den skulle lese plata. Da gikk det greit helt til jeg kom dit jeg skulle intallere nettverket. Der stoppet det. Jeg fikk beskjed om at jeg sannsynligvis ikke bruker dhcp. Det gjør jeg selvsagt. Men tingen er at jeg har en trådløs router. Her måtte altså min manglende kompetanse fylles opp litt.
Jeg ringte en kompis som har peiling. Han forteller at jeg sannsynligvis på inn på routeren og sette opp den som en dhcp-server. Ok. Slå av maskina og starte i XP igjen. Gikk inn på routeren, og fant ut at den alt står som dhcp-server. Min kompis fortalte at jeg muligens under intalleringen måtte se om jeg fant noe om gateway. Der var det mulig at jeg måtte legge inn ip-adressen til routeren.
Ok. Vi prøver på nytt. Starter installeringen og kjører helt til opprettelse av nettverk igjen. Det stopper opp på samme sted. Jeg får fremdeles samme feilmelding. Det er også mulig å velge å sette opp nettverket manuelt, og da får jeg beskjed om IP-adresse, nettverksmaske osv. Dersom jeg er i tvil kan jeg spørre nettverksadministrator. Spørre meg selv?
Vel - der står jeg nå. Med et brennende ønske om å bevise at Ubuntu er enkelt. Med et stort ønske om å parkere Bill for godt. Men med en installering av gratis programvare som jeg ikke får til…
Fortsettelse følger?
Ja - ok. Dersom jeg får det til, så lover jeg å fortelle dere hva jeg gjorde.
Likte du posten?
- Gi Kudos!
- Gi en stemme på Bloggrevyen
- Del på Facebook
- Abonner via RSS
- Abonner via Epost
- Trackback URL
Relevante poster
Kategorier:
Linker:
Admin:
Søking:
Arkiv:
Hehe. Joda. Ubuntu _er_ enkelt. Problemet er bare at Ubuntu ikke helt vet det selv
Når du installerer så velger du å ikke sette opp nettverk under installasjonen. Dette kan du enkelt og greit gjøre etter at Ununtu ligger der den skal etter “pek og klikk” - metoden. Dog. Kun dersom Ubuntu støtter WLAN - kortet ditt.
Som en vis mann en gang sa: Linux er brukervennlig. Det er bare kresent på vilken bruker det vil være vennlig mot