Trollfjorden og Svolværgeita

(Bildet er hentet fra /www.ludd.suth.se/~ravi)

For flere tusen år siden var Trollfjorden en innsjø med navnet Trollsjøen.

En sommer det var uvanlig godt sildefiske i Vesterålen dro Vågakallen i hui og hast med båten sin for å delta i fisket. Kyrne hans fikk bare gå omkring som de ville mens han var på fisket.

Det ble til at kyrne havnet på beite rundt Trollsjøen, for der var gresset saftig og godt. Men dette beite var forbeholdt kyrne til den enøyde Hinnøy-Risen.

En natt da datteren til Hinnøy-trollet var ute for å melke kyrne, fikk hun øye på to fremmede kyr. Hun hoppet over Raftsundet og satte i et brøl, viftet med armene og jaget dem vestover.

Men det samme gjentok seg neste natt, og da de også den tredje natta på rad var der, sprang hun hjem og beklaget seg til faren.

Hinnøy-trollet ble forbannet, tok i farten med seg noen store kampesteiner, og labbet i vei for å få slutt på uvesenet. Han slo steinene sammen så gnistene sprutet og ekkoet rullet som torden mellom fjellene. Kyrne hørte spetakkelet på lang lei, og tok til beins vestover. Hinnøygubben truet etter dem med knyttneven og svor at kom de igjen en gang til, så skulle han lage hakkemat av dem. Det gikk en ukes tid uten at kyrne fra Vågan viste seg ved Trollsjøen.

Men plutselig en natt kom jenta springende hjemover i fullt firsprang, og ropte at nå var kyrne til Vågakallen der igjen. Da ble trollet så eitrende arg, at han tok med seg den største øksa han hadde og la i vei imot Trollsjøen. Nå ville han for alvor sette en stopper for denne snyltebeitinga. Men da han nærmet seg Raftsundet, snublet han i en åskam og falt så lang han var.

I fallet kylte han øksa i fjellet mellom Raftsundet og Trollsjøen med slik kraft at eggen på øksa gikk langt under havflata. Da han atter fikk reist seg opp, drog han øksa løs, og vannet i Trollsjøen sank til høyde med havet. Trollsjøen var blitt til en liten fjordarm som senere ble omdøpt til Trollfjorden. De vettskremte kyrne til Vågakallen hadde forlengst forsvunnet, da gubben endelig fikk summet seg. Det eneste han fant igjen var ei geit som var blitt drept av steinspruten fra øksehogget.

I sinne tok han den døde geita og slengte den innover fjellet. Den falt ned i fjellet nord for Svolvær og er forlengst blitt til stein, og har i dag fått navnet Svolværgeita.