I dag leste jeg en blogg jeg ikke har lest før. Jeg leste en blogg som kanskje ikke er av de mest dyptgående, teknologiske og høyravende. Hva vet vel jeg. Jeg leste bare ett eneste innlegg, og det fikk meg til å tenke litt.
Ta en titt på Astrids innlegg om sin skolehverdag.
Jeg har alltid ment at det er viktig å satse på skolen. At den norske skolen hevder seg i forhold til utenlandske skoler. At elever som uteksamineres innehar kompetanse som gjør dem konkurransedyktige også utenfor Norge. At vi klarer å bygge norsk kompetanse som vil bli viktig i fremtiden.
Videre har jeg sloss for karaktersystemet. Jeg har ment at forslag om å fjerne karaktersystemet vil fjerne vår mulighet til å konkurrere med utenlandske skoler. Til å sette en standard på den norske skolen. Og det mener jeg fremdeles.
Videre har jeg vært i den situasjonen at jeg på videregående var en middelmådig elev, som fikk middelmådige karakterer. Dette gjorde at jeg ikke fikk jobb eller videre utdahnning. Da jeg noen år senere tok opp skolen igjen på videregående nivå, hadde jeg vokst en del, og var vel klassens “skolelys”. Dette betyr at jeg har vært både blant vinnerne og taperne i det norske skolevesenet. Jeg har likevel alltid tenkt at den norske skolen må satse mer på realfag, fremmedspråk osv.
Så kommer Astrid og makter det ingen diskusjon eller politiker så langt har klart. Hun har sådd en tvil i min sjel. Kanskje kan den norske skolen bli bedre på å se enkeltmenneskene?
Takk for et flott innlegg Astrid.
Likte du posten?
- Gi Kudos!
- Gi en stemme på Bloggrevyen
- Del på Facebook
- Abonner via RSS
- Abonner via Epost
- Trackback URL
Relevante poster
Kategorier:
Linker:
Admin:
Søking:
Arkiv:
Takk! For innlegget ditt, du har sjøl sagt din fulle rett til å forsvare både mer språk og karaktersystem i skolen. Jeg bare kjenner veldig ofte at debatten om skolen handler om hva de “middelmådig” og “flinke” ønsker seg, ikke så mye om hva sånn som jeg trenger. Det er sjøl sagt fordi vi aldri tør å si i fra hvordan vi har det på skolen, det er på en måte en bieffekt av å ha bli kalt dum eller har slått huet i byråkratiet mange nok ganger.