Alf Ivar Tronsmo

Postet 2 jul

Lucifers Evangelium er Tom Egelands siste bok om arkeologen Bjørn Beltø. Den kom ut nå nettopp (juni 2009). I denne boken kommer Beltø over et gammelt dokument som blir funnet i Kiev, og som han tar med seg til Norge for å undersøke. Kan dette være det sagnomsuste Lucifers testamente? Det viser seg snart at flere er ute etter å skaffe seg dokumentet, og ikke alle nøler med å ta de mest voldelige metoder i bruk for å få tak i det. Jakten på sannheten fører Beltø ut i verden i søken etter sannheten bak dokumentet.

Det skal, som vanlig, vise seg at ting ikke er som det ser ut til ved første øyekast. Det som tyder på å være noe ekstremt sensasjonelt og omveltende for hele verdens troende, viser seg å være noe helt annet og ikke mindre sensasjonelt.

Denne boken kan leses på to forskjellige måter. Enten kan man lese den med fornuften i bakhodet, og hele tiden veie sannsynligheter opp mot hverandre. I så tilfelle vil boken muligens virke litt vel fantastisk. Eller man kan velge å la seg rive med og å lese boken for det den er - en spenningsroman. I det tilfelle vil leseren sannsynligvis oppleve at dette er en av de bedre bøkene som kan leses.

Selve oppbyggingen av boken er rent faktisk delt opp i tidsperioder, der man veksler mellom 1970 og 2009. Den er logisk bygd opp og er lett å lese. Dens nesten 450 sider leses på et blunk, spesielt ettersom det er en svært spennende bok, som ikke lar deg få fred før du har lukket siste side. Selv da sitter du igjen med en pirrende uro i kroppen, og mange uløste gåter.

Hvem var Lucifer, demonene, mennene bak dødehavsrullene og andre mer eller mindre historiske skikkelser? Denne boken gir deg svaret - i allefall i form av fri diktning.

Oppsummert er dette en spennende, lettlest, fengende og ikke minst morsom bok å lese. Det er tydelig at Tom Egeland nok en gang har gjort grundig research før boken ble skrevet. De fleste påstander i boken dokumenteres i form av funn i utgravinger, Dødehavsrullene, mytiske fortellinger og så videre.

Dersom leseren velger å beholde den fornuftige og kritiske baktanken når man leser, vil jeg si at dette er en bok til terningkast 4. Det er en del ting her som er veldig fantastisk. Dersom man bare nyter boken og historien man blir presentert er det en enormt bra bok, som er noe av det bedre jeg har lest. Nær opp til et terningkast 6 faktisk.

Når terningen skal kastes vil den for meg lande på noe midt i mellom. Terningkast 5 fra meg.

Postet 21 jun

Tom Egeland ga ut romanen Skyggelandet i 1993. Dette er en helt annen type roman enn de mer kjente Sirkelens Ende og Paktens voktere. Dette er mer en thriller, mens de andre nevnte er spenningsromaner.

I boken blir vi kjent med det unge paret Helge og Victoria som bor sammen i en leilighet i Oslo. Victoria har en fortid med mange kjærester og er en attraktiv dame. Helge derimot er stille og mer boktypen enn mange av Victorias ekser. Dette gjør han litt mistenkelig og kanskje litte granne sjalu. Så flytter en leieboer inn hos dem. En unggutt med store problemer, men som skjuler mye for omgivelsene.

Etter hvert blir situasjonen veldig farlig for Helge og Victoria, og vi dras inn i et mareritt av ubesvarte spørsmål, skrekkopplevelser og hint om overnaturlige hendelser. Og når boken er lest så sitter du igjen med mange spørsmål som boken ikke svarer på.

Boken er litt krevende på den måten at du hopper veldig mye frem og tilbake i tid og sted. Det gjelder å holde fokuset når man leser, for ellers kan man lett gå glipp av sammenhenger.

Ellers er boken fengende, velskrevet og engasjerende. Jeg vil si at dette ikke er Egelands beste roman. Men dersom du har lest Sirkelens Ende og Paktens voktere, og du har lyst på å lese mer av Egeland, så kan du godt velge denne. Det er absolutt en lesverdig bok, selv om den ikke når helt opp.

Etter litt vurdering frem og tilbake, ender jeg opp med å gi den terningkast 4.