Postet 21 mai
Kollektivt selvmord er historien om den gamle finske direktøren Rellonen som har flere mislykkede konsepter og dertil hørende konkurser bak seg. Hans kone gjør narr av ham, og Rellonen bestemmer seg for å skyte seg selv i en gammel høyløe. Der finner han derimot den gamle obersten Kemppainen som er ute i samme ærend. Sammen finner de ut av sine problemer og finner ut at de vil samle alle selvmordskandidatene i hele Finland. Dermed starter en busstur som går gjennom hele Finland og opp til Nordkapp, og derfra ned til Spania. Målet med turen er å samle livstrette mennesker og sammen gå inn i døden i et stort felles selvmord.
Dette er den finske forfatteren Arto Paasilinnas siste roman som igjen preges av hans vanlige virkemidler: Humoristisk beskrivelse av vanskelige temaer, og en stor innlevelse i vanlige menneskers liv og problemer. Boken er full av små vittigheter og påstander som får leseren til å smile og av og til bryte ut i latter. Boken er veldig spesiell. Kanskje den mest spesielle jeg noen gang har lest, der den omtaler selvmord og andre vanskelige temaer på en nærmest utilbørlig måte.
Med på turen er en finne ved navn Seppo Sorjonen. Det skinner hele tiden gjennom at denne mannen egentlig ikke er ute etter å ta livet av seg. Derimot prøver han hele tiden å muntre opp de andre med å fortelle lystige historier fra hjemlandet og ved å minne de andre om hvor vakkert Finland er. Av denne grunn får han de andre på nakken, og blir deretter benevnt som Sorgdreper Sorjonen.
Enkelte påstander fikk meg til å sperre opp øynene og deretter bryte ut i en nærmest vantro latter. Hva sies for eksempel om dette sistatet:
På to måneder lærte han å snakke portugisisk, og det er i grunnen ikke så rart, for samisk og portugisisk har mye felles i uttalen. Portugisisk er jo utviklet fra vulgærlatin, og samisk fra reinsdyras godslige grynt.
Jeg begynte boka med høye kneløft så og si, og lo godt av mye av det Paasilinna fortalte. Men etter hvert må jeg si at det ble nok satire, ordvridinger og tørr-vittig humor. Den ble faktisk ganske mettende, denne boken. Likevel har jeg ingen problemer med å anbefale den til de som har litt tid til overs. Er du i tvil om hvilken bok du nå skal lese, så kast deg gjerne over denne. Boken er lettlest og krever sånn sett lite av leseren.
En morsom bok, som ikke når helt opp. Terningkast 4.
