Alf Ivar Tronsmo

Postet 24 mar

I Bunnforhold tar Anne B Ragde opp seksuelle fantasier, og da ganske ytterliggående fantasier. Hovedpersonen, som bor i Trondheim, får ved en tilfeldighet telefonkontakt med en fremmed mann i Oslo som etter hvert får henne til å realisere sine seksuelle fantasier.

Temaene innen kvinnens seksualitet som tas opp er alt fra SM via lesbisk sex og til ytterpunkter man gjerne ikke snakker om. Kvinnens utforsking på området blir altoverskyggende i livet hennes, og man ledes til å lure på om kvinnen er i ferd med å miste fotfestet i livet sitt. Boken avsluttes med et møte på flyplassen i Oslo.

Det virker for meg som at Ragde med denne boken ønsker å oppnå flere ting. For det første ønsker hun å provosere ved å fremstå som en svært ærlig forfatter. I tillegg ønsker hun å skrive noe om hvem vi ønsker å fremstille oss som, både som mennesker og som seksuelle individer. Er sannheten det viktigste?

Ut fra en sånn målsetning, som i og for seg er greit nok å skrive om, synes jeg Ragde leverer en skivebom av de skjeldne. Boka fremstår som spekulativ, billig og rent ut sagt platt. Jeg tok meg flere ganger i å spekulere på om forfatteren var ute etter å beskrive flest mulig seksuelle abnormiteter for å kunne sjokkere mest mulig, eller om hun rett og slett er så ærlig som hun vil ha det til å fremstå som. Jeg skjønner rett og slett ikke hva poenget er med å skrive en bok om dyresex, bleier, avføring og det som verre er. Jeg kan ikke forstå at bokens tema ikke kan beskrives uten å overlesse den med sånne ting? Hele boken er en eneste lang beskrivelse av hovedpersonens seksualliv, kun med korte avbrekk der vi får høre at hun er på butikken eller drikker seg sanseløst beruset.

Det er mulig Ragde ønsket å provosere meg, og det klarte hun på sett og vis. Ikke med bokens tema som sådan, men med måten det blir lagt frem på. Det hjelper ikke at hun i avslutningen gjør et forsøk på et kjent litteraturtrekk med en overraskende slutt. Selv den var ikke så overraskende som den gjerne skulle vært.

Boken kan godt leses, men den er ikke for sarte sjeler. Og ikke forvent deg hverken en stor litterær opplevelse. Og forvent i allefall ingen pirrende bok. Rett og slett en dårlig bok.

Terningkast 2

Postet 18 mar

(Jeg prøver å legge ut bilde av mitt eget eksemplar av boken, men ikke denne gangen, dessverre)

Ligge i grønne enger er tredje og siste bok i serien om Berlinerpoplene.

Berlinerpoplene handler om tre brødre som samles for første gang på mange år ved morens dødsleie. De er spredt over hele Norden. Eldstemann driver hjemgården, en er begravelsesagent og den tredje er vindusdekoratør i Danmark. Møtet dem i mellom skal bli skjebnesvangert, og som forlaget skriver så er dette en bok om å forsøke å rive over røttene sine, bare for å oppdage at de stikker dypere enn man trodde. Og om plutselig å avdekke røtter man ikke ante fantes.

Der Berlinerpoplene dro lukten fra grisefjøset inn i stua di, kommer Ragde trampende inn med møkk og elendighet i boka Eremittkrepsene. Det finnes motbydelige hemmeligheter bak stengte dører, og i denne boka kommer de frem. Torunn blir for alvor kjent med sine egne blodsbånd og hva de innebærer. Ikke bare blir hun odelsjente over natten, men det forlanges også at hun skal bli kjent med sin egen far og hans familie. Gården er ikke så veldrevet som far har hevdet.

I tredje bok Ligge i grønne enger, er det først og fremst Torunn Neshov står sentralt. Margido og Erlend er opptatt med sine egne yrker på sin kant, og faren Tor har tatt livet av seg. Det forventes at hun skal ta over hjemgården, men er det egentlig det hun vil? Det oppstår konflikter mellom de tre, og stemningen er i det hele tatt mer dyster enn i de foregående to bøkene.

Dette er først og fremst en bok om kvinner og dårlig samvittighet. Den er på sine steder vittig, og du humrer av og til godt av det du leser. Likevel er ikke boka så lett å få tak på. Du blir ikke så engasjert som du ble i de foregående bøkene. Misforstå meg ikke - det er en god bok, men etter de to foregående har man på en måte lagt lista litt for høyt. Ikke alle personkarakteristikkene er like lett å få tak på.

For meg er dette en 4.