Jenta som lekte med ilden er bok nummer to fra Stieg Larsson som handler om Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander. Etter at Lisbeth og Mikael møttes i bok 1 – Menn som hater kvinner, dro Lisbeth ulykkelig utenlands. Bak den harde og tøffe fasaden ser vi konturene av en kvinne som lengter etter å bli godtatt, men som gang etter gang blir avvist. Det skal ta to år før hun igjen vender tilbake til Sverige.
(også her er enkelte linker affilatelinker)
Omtrent samtidig får Mikael Blomkvist en nyhetssak på desken som har potensiale til å bli brennhet for noen og en hver. Etter hvert som han begynner å jobbe med saken blir det klart at både sikkerhetspolitiet, jurister, dommere og journalister har grunn til å frykte det han har kommet over. En internasjonal liga som driver med trafficing er i ferd med å bli rullet opp. De har mektige venner og kunder som skjelver i buksene.
Noen må stoppe Blomkvist og hans kompanjonger. I det livsfarlige spillet som rulles i gang blir Lisbeth Salander blandet inn, og nok en gang krysser hun og Blomkvist sine spor.
Boken er en eneste lang tirade av spenningspunkt. Når du tror du har skjønt plottet dukker nye momenter opp. Hvem er Zala som alltid er i bakgrunnen der ett sted? Hvem er den blonde kjempen som ingen kan slå? Og hva er forbindelsen mellom Lisbeths hjelpeverge og drapene i Enskede?
På Facebook fikk jeg en kommentar om at dersom jeg ga Menn som hater kvinner terningkast 4, så burde denne på 6. Vel, den er en god kandidat, og dersom noen bok skal få 6 så burde det kanskje være denne? Den makter å binde meg fast i stolen sammen med historien i timer etter timer, og det er helt klart at forfatteren ønsker å dra meg inn i bok tre også – Luftslottet som sprengtes. Jeg kommer til å lese den også, selvsagt. Likevel er 6 en høythengende stjerne, og boken har enkelte små avbrekk fra spenningen. Boken får terningkast 5 av meg.
Ok. Jeg innser at jeg tar en sjanse nå. Dette kan bli veldig artig, eller det kan bli en flopp. Etter inspirasjon fra en engelsk blogg starter jeg opp en historiefortelling her. Konseptet er enkelt. Første kommentator skriver de tre første ordene i historien, og så hjelper vi hverandre med å fullføre den. Hver enkelt skriver tre ord hver.
Får vi med nok bidrag så kan dette bli en ganske artig seanse. Ikke la fornuft og hemninger stoppe dere. Jo villere og mer uventet vi får det, jo bedre kan det bli.
Første kommentar starter historien med tre ord, så slenger jeg og andre på våre bidrag etter hvert.
Få forfattere i Norden har utmerket seg på en slik måte som Margit Sandemo har. Hun må kunne sies å være myteomspunnet, spennende og kanskje ikke så rent lite eksentrisk. Hennes bokserie Sagaen om Isfolket er lest av flere mennesker enn de aller fleste forfattere kan vise til. Likevel sier hun selv at hun ikke er en dyptpløyende forfatter, kanskje heller en brukbar forteller. Akkurat den selvinsikten har jeg stor sans for. For selv om hennes forfatterverk ofte noe nedlatende blir sett på som smusslitteratur, eller kiosklitteratur, er det ingen tvil om at hun har truffet noe som mange vil ha.
I tenårene mine på 80-tallet leste “alle” Sagaen om Isfolket, også jeg. Men ettersom det er snakk om godt over 40 bøker ble jeg aldri ferdig med den. For noen år siden kjøpte min kone hele serien i innbundet jubileumsutgave. På soverommet har den stått i bokhyllen nærmest ulest, helt til jeg en gang fant ut at jeg måtte da for pokker kunne pløye meg gjennom den. Jeg måtte jo finne ut hvordan det gikk med denne merkelige slekten som Sandemo fortalte om. Så nå har jeg endelig gjort det, og jeg sitter igjen med en merkelig følelse av fascinasjon og en rar følelse av at jeg har blitt kjent med menneskene hun skriver om. Så er hun kanskje en brukbar forfatter likevel da.
Mens Sagaen i stor grad handler om kampen mellom det gode og det onde, Isfolkets kamp mot sin onde stamfar Tengel den Onde, så ender serien noe overraskende opp med noe helt annet. Fremdeles ser man kampen mellom det gode og det onde, men nå med litt overraskende hovedpersoner.
Langt tilbake i tiden, for mange hundre år siden, vandret Tengel den onde ut i ødemarken for å selge sin sjel til Satan.
Han ble stamfar til Isfolket.
Tengel fikk løfte om jordisk vinning mot at minst en av hans ætlinger i hvert slektsledd skulle gå i tjeneste hos Djevelen og utføre onde handlinger. Deres tegn skulle være de kattegule øynene, og de skulle være i besittelse av trolldomsmakt. Og en gang skulle det fødes en som eide større overnaturlig kraft enn verden noen gang hadde sett.
Forbannelsen skulle hvile over ætten helt til det stedet ble funnet der Tengel den onde hadde gravd ned gryten han brukte da han kokte heksebrygget som manet frem Mørkets Fyrste.
Så sier legenden.
Den var nesten, men ikke helt sann.
Det som egentlig skjedde, var at Tengel den onde oppsøkte livets kilder og drakk av ondskapens vann. Han ble lovet evig liv og makt over menneskeheten, mot at han solgte sine etterkommere til den onde makten. Men tiden var dårlig, og han lot seg falle i dvale til det ville bli bedre tider for han på jorden. Den gryten det ble hvisket om, var krukken med ondskapens vann, som han hadde latt grave ned. Nå ventet han imidlertid selv utålmodig på signalet som skulle vekke han.
Men en gang på 1500-tallet ble det født en rammet ætling av Isfolket. Han forsøkte å vende det onde til godt i stedet, og ble derfor kalt Tengel den gode. Det er om hans familie denne sagaen handler, eller kanskje den først om fremst handler om kvinnene i hans ætt.
Margit Sandemo har selv hevdet at hun nærmest ble jaget til å skrive historien. At hun hadde noen overnaturlige skapninger hengende over skulderen som hele tiden presset henne til å skrive mer, og å fortelle deres historie. Hun går også ganske langt i å antyde hvem dette var, uten at jeg skal si mer om det. Det ville fortelle for mye om avslutningen på serien. Man kan mene hva man vil om sagaen og verdien i forfatterskapet. Man kan også mene mye og mangt om Margit Sandemo. Fakta er at serien til tider evnet å engasjere meg så mye at jeg bare måtte lese ett kapittel, en bok til. Nå skal jeg likevel innrømme at spesielt slutten ble nokså fantastisk. Selv for en med min innlevelsesevne.
En kveld sent på høsten 1581, da frostrøyken blandet seg med blodrødt brannskinn på himmelen over Trondheim, vandret to kvinner gjennom gatene uten å vite om hverandre.
Den ene var Silje, en knapt sytten år gammel pike med øyne som var uforstående og store av ensomhet og sult. Hun trakk skuldrene sammen for å beskytte seg mot kulden og stappet de blåfrosne hendene inn mellom klærne, som mest lignet sammensydde sekker. Om føttene hadde hun snøret noen skinnfiller utenpå de tynnslitte skoene, og over det nøttebrune håret hadde hun trukket det ullsjalet som hun også brukte til å krype inn i når hun kunne finne et sted å sove.
Slik starter første bok i serien om Silje Arngrimsdatter som på mange måter er en av de viktigste personene i Sagaen om Isfolket.
Jeg har tidligere vært innom temaet i posten der jeg hevder at god kultur defineres av en avruset kulturelite. Etter å ha fullført serien står jeg fremdeles på det jeg har sagt. Jeg vet meget vel at pocketbøker ikke han sammenlignes med svære romaner. Men til hvert sitt bruk, er begge deler fortreffelig underholdning. Sandemo klarte i allefall å underholde meg.
Man kan av og til undre seg over hva som gjør at det enkelte kulturelle uttrykk defineres som stor kultur eller ukultur. Man ser ofte at den makten som avgjør en kunstners ettermæle som oftest er fundamentalt i utakt med de som evt. skal nyte kunsten.
I musikken ser vi at svært gammel barokkmusikk fremdeles fremheves som noe av det ypperste. Veldig få kan sette fingeren på noe konkret som gjør dette til bedre musikk enn det vi i dag har av samtidsmusikk. Begrepet “vedtatte sannheter” er nærliggende. Og vi ser det i populærmusikken også. Pink Floyd og Rolling Stones. Pink Floyd var en gjeng musikkere på syre- og LSD-rus som laget overdimensjonert musikk som mange på syre syntes var bra. Musikkvideoene var gjerne en spillefilm i seg selv. Disse spillefilmene krevde gjerne at man enten var i psykotisk uballanse eller nedsløvet på ett eller annet i sprøyteform for at man skulle forstå det. Andre eksempler er “don`t worry, be happy”. En musikker som snakker mer enn han synger. Dette er det vi blir presentert som populær musikk av høyeste klasse fra den tidsalderen. Nettopp fordi at de som var i målgruppen for denne musikken den gangen, nå er i Dagbladets og NRKs kulturredaksjon. Det er utallige eksempler på musikkere som i dag ikke huskes fordi de som presenterer kulturuttrykket for oss via radio osv ikke hadde et personlig forhold til dem.
Vi ser det i litteraturen også. I dag er det en vedtatt sannhet at Stieg Larsson er noe av det ypperste man kan lese. Ja, han var god til å skrive. Men det finnes så mange som noe nedlatende blir definert som skribenter av “kiosklitteratur”, som også er verdt å lese. Dette er pocketbøker som aldri vil få sjansen til å bli utgikk i harde permer, og som Dagbladet og VG aldri ville våge å vurdere i sine spalter fordi det ville betydd et karrieremessig selvmord. Kan noen med hånden fortelle meg hvorfor forfattere fra slutten av 1800-tallet er så mye bedre skribenter enn dagens forfattere av “kiosklitteratur”?
La oss definere begrepet kiosklitteratur. Vi har en særdeles omfattende bokserie som forteller en slekts kamp for tilværelsen gjennom flere hundre år. Serien er krydret av levende beskrivelser av natur, mennesker, gårder og intriger. Når du leser serien føler du at du får et personlig forhold til hver enkelt person. Leser du den sammen med en venn eller kjæreste så har du et diskusjonstema som aldri blir tømt. “Husker du da *** møtte den og den?” “Ja, det var tidlig i serien. Kan det være omtrent på den tiden at….”
Dette er det som blir definert som kiosklitteratur.
Det er ikke høykultur, men det fenger. Så mens andre leser Stieg Larsson og hører på den “riktige” musikken, så tror jeg at jeg trekker meg tilbake og leser litt mer Sandemo. I bakgrunnen lar jeg DDE underholde meg med sine betraktninger om fest og moro. Jeg er kommet langt i sagaen nå. Har liksom aldri fullført den, men det skal jeg nå. Så jeg har lest meg fra starten på 1500-tallet og helt frem til starten på 1900-tallet nå.
Når jeg er ferdig med den serien har jeg noen Morgan Kane-bøker som frister å ta opp igjen.
I lang tid har forlag og fans prøvd å få henne til å skrive en oppfølger til de to første bøkene, uten å lykkes. Men når Ragde så teateroppsettingen av Berlinerpoplene, ble hun med ett klar over at det var en historie til som måtte fortelles. Dermed var “Ligge i grønne enger” på vei ut. Boken har lanseringsdag 9. august, men det er allerede nå mulig å bestille den via diverse bokklubber.
Berlinerpoplene handler om tre brødre som samles for første gang på mange år ved morens dødsleie. De er spredt over hele Norden. Eldstemann driver hjemgården, en er begravelsesagent og den tredje er vindusdekoratør i Danmark. Møtet dem i mellom skal bli skjebnesvangert, og som forlaget skriver så er dette en bok om å forsøke å rive over røttene sine, bare for å oppdage at de stikker dypere enn man trodde. Og om plutselig å avdekke røtter man ikke ante fantes.
Der Berlinerpoplene dro lukten fra grisefjøset inn i stua di, kommer Ragde trampende inn med møkk og elendighet i boka Eremittkrepsene. Det finnes motbydelige hemmeligheter bak stengte dører, og i denne boka kommer de frem. Torunn blir for alvor kjent med sine egne blogsbånd og hva de innebærer. Ikke bare blir hun odelsjente over natten, men det forlanges også at hun skal bli kjent med sin egen far og hans familie. Gården er ikke så veldrevet som far har hevdet
Når nå siste bok kommer, så er dette avslutningen av serien. Det skal bli spennende å se hva mer Ragde har å fortelle om slekta rundt gården i Trøndelag.
Det er mange som har lest Hellig blod, hellig gral og Da Vinci-koden, som begge spinner rundt tanken på at kanskje døde ikke Jesus på korset. Hva om han overlevde, eller ikke ble korsfestet i det hele tatt. Hva om han ble smuglet ut av landet og fortsatte livet i Europa sammen med en kvinne. Hva om han fikk etterkommere? Vel kan tanken virke uvant, kanskje til og med kjettersk og gudsbespottende. Tanken er likevel spennende, og har ført til at bøkene har blitt revet ut av hyllene hos bokhandlere over hele verden.
Det finnes etter hvert flere bøker som har kastet seg på den samme trenden, og det norske bidraget er Sirkelens ende av Tom Egeland.
Nå er det kommet enda en bok i samme genren. Boken heter Labyrinten og er en spenningsroman som fenger deg fra perm til perm. Boken handler om to kvinner som kommer over en gammel mystisk bok. Boken sies å inneholde sannheten om den hellige gral. Selv om de ikke forstår bokens mystiske ord og symboler, vet de at deres skjebne ligger i å vokte skriften. Når de så snubler over to skjelett under en arkeologisk utgraving begynner det å skje ting. I det skjulte gravkammeret er det risset inn mystiske symboler, som Alice på forunderlig vis forstår. Men gravkammeret skulle aldri vært åpnet. Onde krefter slippes løs. For sent oppdager Alice at hun har satt i gang en rekke urovekkende hendelser, og at hennes skjebne er uløselig knyttet til skjebnen til katarene 800 år tidligere.
Boken anbefales. Dette er nok en bok som “er umulig å legge fra seg”.
Danmark har ikke klart å etablere seg i stor grad når det gjelder kriminallitteratur. Nå har derimot også danskene kommet med en svært god krimbok. Jeg snakker om Christian Jungersens “Unntaket”
Her har Jungersen kommet opp med et mesterverk av en krimbok. Mange har allerede spådd at dette blir en av vårens mest leste bøker. For den som liker psykothrillere med en viss porsjon virkelighetsnærhet så er dette en bok som anbefales varmt. Forfatteren makter på en snedig måte å sno inn historiske fakta i fiksjonen i boka.
Selve historien foregår på “Dansk senter for informasjon om folkemord”, hvor to av fire kvinner som jobber der begynner å motta trusler på e-post. Spørsmålet er hvem som sender dem. Kommer de fra en terroristgruppe, eller fra en kollega?
Etter hvert rulles overraskende ting opp, og ting viser seg som alltid å ikke være slik man gjerne skulle trodd i utgangspunktet.
Jeg kom en artikkel i Eriks forfatterblogg ang. Tronsmo Bokhandel. Der skriver Erik bl.a “Ivar Tronsmo (mannen som i sin tid grunnla Oslos mest interessante bokhandel) tar et generaloppgjør med norsk bokbransje.” For meg som er i slekt med Ivar Tronsmo er dette interessant lesing, men det er også interessant av andre grunner.
“I land med frie priser har supermarkedene 20 prosent av markedet og internett omtrent ti prosent. Det er klart bokhandlerne frykter å miste tredve prosent, så de vil ha alt som det var.” Dette er Ivars utsagn om bokhandlerne som vil bekjempe bokavtalen som sikrer deres interesser.
Bokavtalen har til hensikt å legge forholdene til rette for å styrke bøkenes posisjon i Norge gjennom å:
• fremme kultur og kunnskapsformidling, stimulere leseinteresse og kunnskapstilegnelse og bidra til å styrke norsk språk og skriftkultur.
• bidra til å opprettholde og sikre norsk bokutgivelse med bredde i emner og kvalitet og øke respekten for opphavsretten.
• fremme salg av bøker i begge målformer gjennom en rasjonell distribusjon og et effektivt, landsdekkende bokhandlernett, slik at tilgjengelighet og valgfrihet for forbrukerne ivaretas.
• legge til rette for virksom konkurranse om utvalg, utgivelser og tilgjengelighet.
(Fra den norske forleggerforeningen på nettet)
Dette er en avtale som er kritisert fordi den gjennom konkurranseutsetting kan føre til at bredden i bøker som gis ut kan bli dårligere. Dette fordi det ikke er all faglitteratur det er interessant å konkurrere om.
Ivar Tronsmo får hederlig omtale fordi han tar opp kampen mot markedskreftene, noe som vel alltid har vært i bokhandelens ånd. Tronsmo Bokhandel har alltid vært en spesiell bokhandel, som nok med rette har blitt kalt veldig rød. Deres utvalg av spesiell litteratur og tegneserier har alltid vært høyt verdsatt av mange i Oslo.
Jeg siterer fra websiden deres:
Siden starten i 1973 har Tronsmo vært stedet å gå for de som ønsker et alternativ til de tradisjonelle bokhandlene. I dagens bokmarked, der kjeder, snever volumfiksering og generell ensretting dominerer, er Tronsmo viktigere enn noensinne. På Tronsmo dunker du ikke hodet i reklameplakater eller snubler over stabler med bestselgere med en gang du kommer inn døra. Vi har ingen markedsavdeling som sitter og pønsker ut snedige salgskonsepter for å få folk til å ta med seg flere bøker enn de har lyst på. Det er ikke forlagenes salgstall som bestemmer hvilke bøker vi skal ha i hyllene. [...]
I underetasjen på Tronsmo finner du vår legendariske tegneserieavdeling. Hyllene her er spekket med det du måtte ønske av verdens beste tegneserier, med bl.a. amerikanske og europeiske klassikere, svensk og dansk, manga, amerikansk undergrunn og indie, og selvfølgelig alt av nye norske serier. Tak og vegger er dekorert med tegninger og hilsener fra de mange norske og internasjonale stjernene som har vært innom, og i trappen ned har vi roterende utstillinger med originaltegninger. Vi hjelper også gjerne skole-og folkebibliotek med å bygge opp samlinger.
Gjennom jobben min i Telenor opplever jeg til stadig at folk refererer til bokhandelen når jeg presenterer meg. Dette synes jeg er veldig hygggelig.
Neste gang du er i området Pilestredet – Universitetsgata i Oslo, så anbefales du en tur innom kanskje Norges mest spennende bokhandel.
Knut Nærum er en av mine absolutte favoritter. Han er ganske enkelt genial når det gjelder å formidle mer eller mindre megetsigende poenger på en fantastisk vittig måte. Og uansett hvor utrolig slående kommentarer han gir fra seg, så er han like alvorlig. Selve det alvorsfylte med han er kanskje det morsomste med hele fyren.
Jeg fant Knut Nærums side på NRK med noen fantastisk morsomme drodler, som bare må ses. Jeg anbefaler mine lesere å kikke innom den siden.
Anne B Ragde har skrevet en oppfølger til 
Danmark har ikke klart å etablere seg i stor grad når det gjelder kriminallitteratur. Nå har derimot også danskene kommet med en svært god krimbok. Jeg snakker om 
