For mange år siden bestemte jeg meg for å lese hele Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo. Dette var en serie som “alle” leste, og jeg kjente folk som hadde pløyd seg gjennom alle noen-og-førti bøkene. Så jeg leste. Og leste. Og leste. Til noen og tredve bøker var lest. Da ga jeg opp. Ikke fordi det ikke var spennende, men fordi det ble for mye.
En av bøkene heter Lucifers kjærlighet. Uten å si for mye om handlingen i boken, jeg er ikke en gang sikker på om jeg klarer å gjengi den korrekt, så er det slik at boken omtaler en viss bibelsk skikkelse ved navn Lucifer. I følge Margit Sandemo var Lucifer Guds erkeengel som nektet å bøye seg for menneskene, Guds ypperste skapninger. Han nektet å finne seg i at han var menneskene underordnet, og dette førte til at Gud styrtet han ned i avgrunnen, der han vistnok ble til en viss skapning vi kjenner som Satan, Djevelen, Styggen eller Gammel Erik.
Uansett. Jeg ble nysgjerrig på denne figuren, og har etter hvert lest meg litt opp på det.
Det første som slår en er at den vanlige norske Bibelen ikke nevner Lucifer i det hele tatt. I Jesaia 12-14 nevnes en viss konge som ble styrtet av Gud. Djevelen nevnes ikke med ett eneste ord. Og hvorfor navnet Lucifer? Lucifer er et latinsk navn, et språk som var milevis unna det hebraiske som Bibelen ble skrevet i. Bibelen ble jo skrevet lenge før det var et ordentlig romersk skriftspråk.
Forklaringen er sannsynligvis enkel. I romersk astrologi var Lucifer navnet på morgenstjernen (Venus). Man mente at denne stjernen bringte lys til dagen like før soloppgang, og navnet kommer av det latinske Lucem Ferre – lysbringeren. I den hebraiske teksten i Bibelen er det opprinnelige navnet på kongen som blir styrtet Helal – sønnen til Shahar, noe som best kan oversettes til Dagstjernen, sønnen av Kvelden.
Man kan anta at forklaringen på sagnet om Lucifer, som ble omtalt i tidligere utgaver av Bibelen, kommer av at tidlige kristne som skrev på latin ville ha med historien om morgenstjernen, og at man derfor omskrev verset om Helal og kalte han Lucifer. Slik ble sagnet om Lucifer til. Basert på romersk overtro – ført inn i kristen tekst, og siden revidert bort og erstattet av det opprinnelige skriftstedet.
Men er det hele forklaringen? Også Bibelen omtaler historien om Den Onde. Der kalles han Iblis eller Shaitan. Det finnes klare likhetstrekk med historien om Lucifer. Felles for begge trosretningene er at de ikke omtaler Djevelen som en født ond kraft, snarere som en skapning skapt av Gud som senere utviklet seg til å bli hevngjerrig og herskesyk.
Det er forøvrig mange fasinerende likhetstrekk mellom kristendommen og islam, noe jeg har skrevet om tidligere.
En tidlig vårdag den fryktede jegeren Orion, sønn av Poseidon, havets gud jaktet i skogen fløy en fugl opp fra skogbunnen. Den hadde sett at Orion var på vei rett mot dens reir med eggene. Den tryglet Orion om å spare eggene, men Orion tråkket på reiret med vilje for å demonstrere hvordan det gikk med den som våget å komme i hans vei. Fuglen fløy mismodig inn i skogen hvor den traff vårens gudinne Ostara som sang om hvordan blomstene spiret og fuglene bygde rede. Hun trøstet fuglen, men den var så lei seg at den ba om å bli omvandlet til et dyr som kunne løpe fra og lure Orion. Og slik ble fuglen til haren Lepus.
En dag traff Lepus Pleiadene som var sju døtre av Pleione og kjempen Atlas som var dømt av gudene til å holde jorden og himmelhvelvingen oppe på sine skuldre. De bandt blomsterkranser og danset for sin hellige tyr Taurus. Haren advarte dem mot Orion og hans trofaste hunder Procyon og Sirius som nærmet seg. Akkurat i tide fikk de løsnet tauet som tyren var bundet med, og den sprang iveg. Orion og hundene hans skulle legge etter tyren da haren begynte å løpe rundt og mellom bena til Orion. Hundene satte etter haren, og til slutt snublet Orion i en av hundene. Han datt i bakken med et voldsomt brak mens haren og hundene forsvant inn i skogen.
De sju Pleiadene begynte å le. Da ble kjempen Orion rasende, for ikke bare hadde jakten mislyktes, men nå ble han også ledd av. Han styrtet etter dem til huset hvor de søkte tilflukt, og slo istykker taket for å fange dem. Da ba Pleiadene om at Afrodite skulle omvandle dem til duer som var hennes fugl slik at de kunne fly i sikkerhet opp mot himmelen. De rømte til slutt til Afrodites tempel hvor de fikk i oppdrag å fly mat og drikke til gudene. Som takk ble Pleiadene plassert på stjernehimmelen like ved Tyren slik at de kan fortsette å binde blomsterkranser og danse for ham i all evighet. Samtidig beskytter Tyren dem med hornene mot Orion som er på motsatt side av Tyren på himmelen i forhold til Pleiadene. Og det kan trengs, Orion er fremdeles på jakt etter Pleiadene der han halser etter dem på himmelen hver natt.
Orion ble en slik pest og plage for alle dyrene i skogen at noe måtte gjøres om ikke alt dyreliv skulle gå tapt. Haren Lepus overtalte til slutt den store hunnbjørnen Kallisto til å påkalle hjelp fra Gaia, jordens mor. Hun sendte Skorpionen fra nedgangen til dødsriket, Hades, som drepte Orion med giften sin med et stikk i foten.
Artemis, jaktens og dyrenes gudinne, ble svært lei seg over at Orion var død. Men i stedet for å vekke ham til live igjen for å fortsette sine grusomme herjinger i skogen, gjorde hun ham heller udødelig ved å kaste ham opp på himmelen. Og hundene hans må følge ved hans side, forklarte hun, og plasserte dem rett bak ham på himmelen. Og Skorpionen må også bli udødelig fordi han hjalp dere, fortsatte hun. Men ham sendte hun til en annen del av himmelen slik at det aldri mer skulle bli strid mellom den og Orion. Store Bjørn satte hun på himmelen sammen med sønnen sin Lille Bjørn for å vokte Orion.
Nå var det bare haren Lepus igjen. Den skulle få plass ved Orions føtter hvor den kunne fortsette leken med å lure jeger og hunder. Men haren ba pent om først å få leve ferdig resten av sitt jordiske liv. Og det fikk den.
Men Lepus savnet så veldig å bygge reir og legge egg som den hadde gjort som fugl. Vårens gudinne, Ostara, spurte derfor haren om den ville bli fugl igjen, men det ville den ikke. I stedet ba hun Lepus om å legge seg på redet den hadde bygd. Hun pustet på Lepus tre ganger, og vips så var det tre egg i redet. Heretter skal du få legge egg en gang i året, sa hun, i påsken. Og slik ble påskeharen til.
Det var en konge i Danmark som het Frode. I Danmark var det på den tiden en svær kvern som ble kalt Grotte. Denne hadde den egenskapen at den malte alt som den fikk befaling av.
Kongen fikk denne kvernen i gave, og anskaffet to sterke trellkvinner ved navnene Fenja og Menja til å dra kvernen. Så fikk de i oppgave å kverne gull. Danmark ble svært rikt, og perioden gikk under navnet Frodes Fred.
Frode ble derimot aldri fornøyd med gullet han fikk, og kjørte trellkvinnene hardt. Det sies at de aldri fikk søvn eller hvile. Til slutt malte de en stor hær mot Frode, og han mistet livet i kampen mot dem.
Med hærføreren som Fenja og Menja hadde malt tok over kvernen og trellkvinnene. De ble tatt ombord i skipet, og ble befalt å male så mye salt de kunne. Tilslutt hadde de malt så mye salt at skipet sank. Kvernen fortsatte å male salt på havets bunn, og derfor er havet salt.
For flere tusen år siden var Trollfjorden en innsjø med navnet Trollsjøen.
En sommer det var uvanlig godt sildefiske i Vesterålen dro Vågakallen i hui og hast med båten sin for å delta i fisket. Kyrne hans fikk bare gå omkring som de ville mens han var på fisket.
Det ble til at kyrne havnet på beite rundt Trollsjøen, for der var gresset saftig og godt. Men dette beite var forbeholdt kyrne til den enøyde Hinnøy-Risen.
En natt da datteren til Hinnøy-trollet var ute for å melke kyrne, fikk hun øye på to fremmede kyr. Hun hoppet over Raftsundet og satte i et brøl, viftet med armene og jaget dem vestover.
Men det samme gjentok seg neste natt, og da de også den tredje natta på rad var der, sprang hun hjem og beklaget seg til faren.
Hinnøy-trollet ble forbannet, tok i farten med seg noen store kampesteiner, og labbet i vei for å få slutt på uvesenet. Han slo steinene sammen så gnistene sprutet og ekkoet rullet som torden mellom fjellene. Kyrne hørte spetakkelet på lang lei, og tok til beins vestover. Hinnøygubben truet etter dem med knyttneven og svor at kom de igjen en gang til, så skulle han lage hakkemat av dem. Det gikk en ukes tid uten at kyrne fra Vågan viste seg ved Trollsjøen.
Men plutselig en natt kom jenta springende hjemover i fullt firsprang, og ropte at nå var kyrne til Vågakallen der igjen. Da ble trollet så eitrende arg, at han tok med seg den største øksa han hadde og la i vei imot Trollsjøen. Nå ville han for alvor sette en stopper for denne snyltebeitinga. Men da han nærmet seg Raftsundet, snublet han i en åskam og falt så lang han var.
I fallet kylte han øksa i fjellet mellom Raftsundet og Trollsjøen med slik kraft at eggen på øksa gikk langt under havflata. Da han atter fikk reist seg opp, drog han øksa løs, og vannet i Trollsjøen sank til høyde med havet. Trollsjøen var blitt til en liten fjordarm som senere ble omdøpt til Trollfjorden. De vettskremte kyrne til Vågakallen hadde forlengst forsvunnet, da gubben endelig fikk summet seg. Det eneste han fant igjen var ei geit som var blitt drept av steinspruten fra øksehogget.
I sinne tok han den døde geita og slengte den innover fjellet. Den falt ned i fjellet nord for Svolvær og er forlengst blitt til stein, og har i dag fått navnet Svolværgeita.
Følgende er historien om fjellkjeden De syv Søstre, Lekamøya og Torghatten med hullet tvers igjennom:
De Syv Søstre er en fjellkjede i Alstahaug kommune i Nordland. I samme område finner man også fjellet Hestmannen og Torghatten.
I den nordlige delen av Hålogaland styrte i gammel tid to konger. Det var Vågakallen og Sulithjelmakongen. Vestfjorden skilte de to kongedømmene.
Lekamøya er en liten fjelltagg på sørsida av Leka. Denne steinformasjonen ligger ikke langt fra sjøen og er et kjent sjømerke for skipsfarten langs kysten. Fjelltaggen ligner en kvinne med sjal som er på flukt sørover.
Begge kongene hadde sine bekymringer. Vågakallen hadde en ulydig sønn som ble kalt Hestmannen. Sulithjelmakongen hadde sju døtre som han hadde sendt til Landego utenfor Bodø. Der var også Lekamøya, som skulle passe på de sju søstrene. En kveld får Hestmannen øye på de sju søstrene og Lekamøya mens de bader i sjøen utenfor Landego. Hestmannen forelsker seg i Lekamøya, og bestemmer seg for å røve henne ved midnattstid.
I full rustning rir Hestmannen sørover ved midnatt. De sju søstrene oppdager ham og flykter. De stopper ikke før de er helt utslitte og redde, og må kaste seg ned ved Alstadhaug sør for Sandnessjøen. Lekamøya derimot fortsetter sin ville flukt videre sørover.
Sømna-kongen utenfor Brønnøysund er vitne til dramaet. Han ser at Hestmannen spenner buen ved morgengry for å skyte en pil etter Lekamøya. I siste liten kaster Sømna-kongen opp en hatt for å hindre at pila treffer Lekamøya. Pila treffer hatten, og lager eit stort hull i den.
Hatten med det store hullet faller ned på øya Torget. Pila endrer retning og detter ned i sjøen nord for Leka. I det sola renner, så blir alle til stein.
Og slik ligger de alle i dag, som fjell langs Helgelandskysten – fra Lofoten i nord og helt sør til Lekamøya, som slapp unna den ubudne frieren.
Under svenskekrigen blir det fortalt om en hel tropp svensker som dro rundt og ranet i Trøndelagsbygdene. De hadde hørt at det skulle være et stort bryllup i Grong, og hadde tenkt seg dit. De kom over fjellet fra Li for å ta snarveien. Oppe på Midjåfjellet, på en seter de kalte Midjåseter, bodde det en same. Han hadde en liten gamme der, hvor han bodde deler av året.
Veien fra Midjåseter og ned til Grong er stedvis svært bratt, og de ville derfor ha med seg samen som veglos. Samen var ikke særlig lysten på det, men da svenskene var mange, og han viste at de ville slå han i hjel dersom han nektet, sa han likevel ja.
Han heftet dem bort med prat og og alle slags forberedelser til turen. Da de ble utålmodig og ville ha han til å få opp farten, så sa samen at det var best de ventet til det ble mørkt. Det var vanlig skikk at brudegavene ble hentet frem etter at det var blitt mørkt. Det beste de kunne gjøre var å vente der,skulle de få noen fangst. Dette syntes svenskene hørtes trolig ut, og de ble derfor hos samen hele dagen. Når det ble mørkt tok de fatt på turen ned mot Grong. Det var vinter og snø, og alle brukte ski. Samen gikk først, og hadde en fakkel i hånden så de skulle se hvor han tok veien. Han var godt kjent, og tok seg godt frem.
Men samen hadde tenkt å narre svenskene for han var ikke mer glad i svensker han enn fastboende var. I Midjåfjellet i området Grong er det enkelte steder høye stup, med svære steiner under. Samen satte til rett mot et slikt stup. Svenskene ante fred og ingen fare, og satte etter der samen kjørte først. Føret var godt, og etter hvert fikk de ganske høy fart. Samen lot det stå til rett mot stupet, men i siste liten fikk han kastet seg til side, tok tak i en bjørk så han ikke for utfor stupet. Fakkelen kastet han utfor stupet, og for svenskene så det ut til at han fortsatte rett frem. De syntes nok farten var vel høy, men stolte på at samen var godt kjent.
Bare den siste svensken ante uråd, og fikk se samen hang i bjørken. Han tenkte da å ta med seg samen i fallet, men fikk ikke tak i han. Alle svenskene slo seg i hjel mot steinene under stupet.
Etterpå gikk svensken ned til Grong og fortalte hva som hadde skjedd. Først trodde de ikke på det, og lovte samen streng straff dersom han løy. Men da de fikk se svenskene under stupet, lot de samen gå og han fikk god belønning for det han hadde gjort. Siden slo de en naggel i bordplata for hver svenske som hadde slått seg i hjel. Det ble brukt en jernnaggel for hver menig, og en kobbernaggel for hvert befal. Historien forteller at bordet ennå er å se, og at det er talt tilsammen 314 nagler. Hvor mange som er av jern og hvor mange som er av kobber, sier ikke historien noe om.
Io er en av elskerinnene til Zevs i den greske myteverden. Ulike kilder gir henne ulike opphav; det er vanlig å si at hun var datter til Inakhos, elveguden som grunnla Argos, og dermed en elvenymfe.
Alt gikk bra til kona Hera nesten tok Zevs på fersken med jenta. Guden prøvde å skjule dem ved å gjøre seg selv om til ei sky og Io til en hvit kvige, men Hera gjennomskuet han. Hun ba om å få kviga som gave, og satte deretter Argus, et monster med hundre øyne, til å vokte over henne. På oppdrag frå Zevs drepte Hermes monsteret ved å lokke alle øynene til å sove.
Kviga Io var fri, men nå plaget av en hissig veps som Hera satte på henne. Halvgal av alle stikkene sprang kua over Bosporos, som fikk navn etter henne (Bosporos betyd «oksepassasjen»). Ved Svartehavet møtte hun Prometevs, som var lenket til et fjell og plaget som straff for å sette seg opp mot gudene. Han trøstet Io med at hun ville bli et menneske igjen og at Herakles, den største av alle heltene, ville stamme fra henne. I områdene Io sprang gjennom skal hun senere ha blitt dyrket som en gudinne.
Deretter sprang Io over Det joniske havet, som òg fikk navn etter henne, og kom til Egypt, der Zevs ga henne menneskeform igjen. Hun fødde sønnen til Zevs, Epafos, og giftet seg senere med den egyptiske kongen Telegonus.
Io har inspirert seinere kunstnere, som den romerske skalden Ovid som skriver om henne i Metamorfoser, eller i Antonio Correggio sitt maleri Io og Zevs (også kalt Io og Jupiter).
Vi har alle hørt uttrykket Akilles hæl som en betegnelse på et svakt punkt på noe som ellers er robust og sterkt. Her følger historien bak uttrykket.
Akilles er en av bare to personer beskrevet som «gudelik» i Iliaden. Dette henviser ikke bare til hans overlegne kampevner, men også hans holdning. Han viser en komplett og total hengivelse til hans utemerkede håndtverk og, som en gud, har nesten ingen respekt for liv. Hverken sitt eget, han har tydelig ikke noe imot en rask død, så lenge den er strålende, eller andres. Hans sinne er absolutt. Menneskeliggjøringen av Akilles av hendelsene i krigen er hovedtemaet i Iliaden.
Akilles var sønnen til Peleus, kongen av myrdidonerne i Fthia (sørøstre Thessali) og sjønymfen Thetis. Zeus og Poseidon hadde tvunget henne til å gifte seg med dem inntil et orakel avslørte at hun ville føde en sønn som var større enn faren. Dette førte til at de klokelig valgte å gi henne til noen andre.
Ifølge legenden hadde Thetis forsøkt å gjøre Akilles uskadelig ved å dyppe ham i elven Styx, men glemte å fukte hælen hun holdt ham i. Dette gjorde ham sårbar slik at han kun kunne drepes med et slag mot hælen. Med andre ord – hælen ble hans eneste sårbare sted på kroppen, og i Trojanerkrigen blir han drept av en pil som treffer denne hælen.
I en eldre versjon blir derimot Akilles drept av en kniv i ryggen mens han besøkte Polyxena, en trojansk prinsesse. Begge versjonene nekter drapsmannen noen form for ære, og Akilles forblir ubeseiret på slagmarken. Hans ben blir spredt med Patroklus sine og begravelsesleker blir avholdt.
En dag satt menneskene og diskuterte hvilken del av en okse de skulle ofre til gudene. Da ble Promotevs bedt om å være dommer. Han flådde en okse, og sydde sammen skinnet til to sekker. I den ene sekken la han kjøttet og alt det andre fristende på oksen. I den andre la han beina og resten. Så ba han Zeus om å velge. Zeus tok sekken med beina. Bak ryggen hans sto Prometevs og lo.
Zevs straffet han ved å holde tilbake ilden for menneskene. La dem spise sitt kjøtt rått, sa han.
Prometevs gikk nå til Athene og spurte om adgang til Olympos via den hemmelige bakveien. Athene viste ham den. Slik kom han til Olympen, tente en fakkel på solvognen og brakk også en bit kull fra den, som han gjemte i hulrommet til en fennikel-stilk. Han slokket så fakkelen, bega seg avgårde uoppdaget. Deretter ga han ilden til menneskene.
Zevs svor hevn og fikk Prometevs naglet til en søyle i de kaukasiske fjell, der en grådig gribb pikket i leveren hans hele dagen, år inn og år ut. Det var ingen ende på smerten; for hver natt, da Prometevs gjennomlevde kulde og frost, grodde leveren hans hel igjen.
I oldtidens Hellas var Kreta en dominerende stat. Herskeren der, Kong Minos, engasjerte den kjente verdens mest meriterte arkitekt til å bygge hans palass Knossos. Arkitekten het Daidalos og tok med seg sin sønn Ikaros for å overvære, og forhåpentligvis lære av, sitt arbeid. Palasset ble til slutt ferdig med ruvende festningsverk, vakre saler, store festplasser og den sagnomsuste labyrinten. Kongen ønsket ikke at tilsvarende herlighet skulle tilfalle andre som kanskje engasjerte Daidalos og nektet ham utreise. Uten mulighet til å seile fra øya begynte Daidalos å observere fuglene og bestemte seg for å kopiere deres vinger. Et fluktforsøk luftveien var eneste mulighet for ham og hans sønn. Etter en tid var to par vinger ferdig, bestående av fuglefjær festet sammen med voks.
Daidalos og Ikaros gikk opp på øyas høyeste fjell og spente på seg vingene. Før de kastet seg ut formante Daidalos sin sønn. Han fortalte at Ikaros ikke under noen omstendighet måtte fly for høyt for da ville solens varme smelte voksen og han ville styrte i havet. Ikaros lovet å fly lavt og å holde seg langt unna solens drepende varme.
Dette løftet var imidlertid vanskeligere å holde enn han hadde trodd. Den berusende følelsen av havets vinder som løftet ham opp mot solens varme fylte hans hjerte med mot og dristighet. Han strakk seg litt etter litt nærmere solen. Ønsket om å gå i ett med solskiven drev ham høyere og høyere, bort fra jorden.
Han ignorerte farens fortvilte advarsler og steg til selv fuglene under ham bare var små prikker mot det blå havet. “Nå er det jeg som er himmelens hersker” tenkte han, “selv ikke fuglene når opp hit”. Med ett kjente Ikaros en fryktelig varme og oppdaget at voksen i vingene sto i brann og var i ferd med å smelte bort. Fortvilet forsøkte han å komme seg vekk fra solen, men skaden var allerede skjedd. Daidalos kunne ikke gjøre annet enn å se sin sønn styrte i havet med brennende vinger.
Ikaros var rammet av det grekerne kaller hybris, eller overmot. En overdreven tro på egne ferdigheter og liten vilje til å lytte til andres råd og erfaringer sendte Ikaros i bølgene.
For mange år siden bestemte jeg meg for å lese hele Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo. Dette var en serie som “alle” leste, og jeg kjente folk som hadde pløyd seg gjennom alle noen-og-førti bøkene. Så jeg leste. Og leste. Og leste. Til noen og tredve bøker var lest. Da ga jeg opp. Ikke fordi det ikke var spennende, men fordi det ble for mye.
Io er en av elskerinnene til Zevs i den greske myteverden. Ulike kilder gir henne ulike opphav; det er vanlig å si at hun var datter til Inakhos, elveguden som grunnla Argos, og dermed en elvenymfe.
