Høstens stortingsvalg kommer i stor grad til å dreie seg om regjeringsskifte eller ikke – høyre eller venstre – sosialisme mot konservatisme. Jeg spår at høstens stortingsvalg kommer til å bli et verdivalg der man kommer til å bli måtte velge mellom to regjeringsalternativer der begge alternativene omfatter ytterpunktene i norsk politikk.
Sosialistene
Et fortsatt ja til dagens regjering vil bety fortsatt regjering med SV i ryggen. Å ha SV i ryggen er for meg lite betryggende. Partiet har tradisjon for å mene noe i oposisjon og noe annet i posisjon. SV har tradisjon for å fire på alle krav bare de får sitte lunt og trygt i regjeringslokalene. Og AP, hvordan skal man forholde seg til en gjeng ministre av deres kalibre? Vi snakker om en kulturminister som “alle” kjenner som partyministeren. Som menger seg med kongelige, pop- og rockeartister, går på gallaer osv. Noen som vet hva den mannen har bidratt med? Opplys meg gjerne, for jeg vet det ikke. Derimot vet jeg godt hva helseministeren har bidratt med. Han har vært i tenkeboksen for å finne ut om vi bør legalisere tunge narkotiske stoffer i Norge. Og han har ringt Snåsamannen. Muligens ringte han også Snåsamannen for å sørge for hjelp til sin gode venn som ble innlagt på sykehuset også? Jeg mener i tillegg til å presse sykehusledelsen?
De borgerlige
Det andre alternativet jeg hører vi har er et samarbeid mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Rekk opp hånden den som vil ha FrP i regjering! De som vil ha skattesnytere, trafikkbøller, voldsmenn og rasister i regjering. Anyone? Rekk opp hånden de som mener Siv Jensen gjorde en god figur da hun sa at hvis hun ble statsminister så skulle Mullah Krekar varetektsfengsles? Ingen? Altså – blir hun statsminister så skal alt som heter demokrati og rettsikkerhet fjernes. Vi skal innføre diktatur der Formann Jensen skal bestemme hvem som skal fengsles og ikke. Rettsvesenet blir nikkedukker. Noen som vil ha FrP i regjering?
Slik jeg ser det så må vi som ikke er sosialister stemme taktisk. En stemme til Høyre er åpenbart en stemme til FrP ettersom de to partiene nå har signalisert vilje til å samarbeide. Derfor bør ikke-sosialister nå se seg om etter alternativer.
I neste post skal jeg fortelle deg hvorfor du bør stemme på Venstre.
Høyre, Venstre og FrP har i den siste tiden uttykt bekymring over den økende arbeidsledigheten vi ser. I dag melder nyhetene at arbeidsledigheten vil kunne øke drastisk i løpet av året, og Høyres Per Kristian Foss ber LO stille krav til regjeringen når Flåthen skal holde tale. Høyre ønsker seg krisepakker rettet mot eksportnæringen, og ikke bare mot statlige foretak og banker.
Det at de borgerlige partiene nå ønsker seg tiltak mot arbeidsledigheten provoserer Flåthen. I følge hans eget utsagn på nyhetene på NRK nettopp er det skikkelig provoserende at dette utsagnet kommer. Hvorfor det er provoserende? Fordi han mener at de borgerlige innførte romsligere regler med tanke på midlertidige ansettelser.
Det er jo en kjent sak at LO og Flåthen er en forgreining av AP, og at LO ikke er annet enn en politisk aktør som løper APs ærend. Jeg har respekt for Roar Flåthen, men han må ikke late som at han er noe han ikke er. Han er Jens` mann i fagforeningslivet, og det er klart at han provoseres av at noen kritiserer eller stiller krav til regjeringen.
Når de borgerlige nå har kommet et skritt nærmere et borgerlig alternativ, så er det et skritt i rett retning når det gjelder tiltak mot arbeidsledighet. AP har alltid ment at de har monopol på vettet i problemstillinger rundt ledigheten. En hver annen løsning enn APs løsning er å rive ned velferdsgodene, rasering av arbeidslivet, gambling med Norges konkurranseevne osv.
Jeg har alltid stemt borgerlig, men hvilket parti har variert litt. I tiden fremover kommer jeg til å følge nøye med i hvilke tiltak de forskjellige partiene foreslår som mottiltak mot den stigende arbeidsledigheten. Det partiet jeg mener har de mest fornuftige argumentene og forslagene kommer til å få min stemme. Hva Flåthen lar seg provosere over er meg rett ut sagt revnende likegyldig. Han er nemmelige ap-mann og det kan derfor ikke forventes at han stiller krav av betydning til regjeringen.
I april 2007 kom min datter da 14 år gamle bort til sin mor og fortalte at en godt voksen mann hadde blottet seg foran henne på webcamera under en chat på MSN.
Jeg og hennes mor var litt i tvil om hvordan vi skulle reagere, og hadde vel heller ikke helt rukket å ta det inn over oss før hun kom for andre gang noen dager senere og fortalte at han var der igjen. Da bestemte jeg meg for å stoppe han.
I dag er jeg veldig glad for at vi gjorde akkurat det, for da politiet begynte å etterforske fant de i underkant av 200 barnepornografiske bilder og flere titalls filmer som viser overgrep av forskjellige arter. I tillegg; når vi begynte å røre i dette så dukker det opp flere tilfeller. Det viser seg nå at han har tilbudt småjenter penger for at de skal onanere han, og at han har foretatt seksuelle overgrep mot sin stedatter.
Tre småjenter stilte som vitne i rettsaken. Tre småjenter og meg selv. Etter hvert som jentene kom ut måtte de tas hånd om av foreldre og andre. De var helt ferdige og oppløst i tårer.
Hva straffes en mann med som har ødelagt flere år av livet til sin stedatter, og involvert andre småjenter i det seksuelle alt for tidlig? Han får 1 år og 11 måneder, samt må betale en erstatning til stedatteren på 75.000,- Men det er vel som en kompis sa: Den verste straffen er vel skammen.
De aller fleste har vel fått med seg at NAV sliter for tiden. Det har vært endeløse avisartikler om ventelister, manglende utbetalinger, brutte løfter osv.
Det som er viktig å få med seg er at oppslagene i stor grad gjelder Oslo-området og andre store byer. Her på Verdal, der jeg bor, var NAV et pilotprosjekt, og har dermed hatt lengst tid på seg til å gjennomføre reformen. Det er mulig at det er det som er bakgrunnen for den positive opplevelsen jeg har hatt av dem.
Jeg synes NAV fortjener at også de positive sidene kommer frem. Så her er min historie.
Etter at jeg før jul falt ned en stige og brakk lårhalsen (blandt annet), har jeg gått sykemeldt. Jeg skal være med på at det tok tid å få en avklaring, men opplevelsen av min saksbehandler, Leif Olav Tangen på NAV Verdal, har vært utelukkende positiv.
Mitt første møte med Tangen hadde jeg etter at jeg ble arbeidsløs i juni 2008. Jeg troppet da opp på NAV for å få oppfrisket mine kunnskaper om jobbsøking og skriving av CV. Tangen ble min saksbehandler, og ga meg kyndig veiledning. Jeg fikk også hans e-postadresse, og beskjed om å sende han et eksempel på en jobbsøknad jeg skulle skrive. Kort tid etter svarte han meg med konstruktiv tilbakemelding på ting som kunne vært bedre.
Senere, etter at jeg falt, så kom det opp en diskusjon om hvorvidt jeg var berettiget dagpenger, sykepenger eller om det måtte bli attføring. Regelverket er slik at jeg falt mellom flere stoler, og dette var grunnen til at saksbehandlingen tok tid. Etter hvert kom han i midlertid til en løsning jeg kan leve med. Han har i tillegg, etter at jeg nå har fått jobb, sørget for at arbeidsgiver får lønnstilskudd slik at min arbeidsdag skal kunne bli tilrettelagt best mulig.
Min opplevelse av Tangen og NAV Verdal har derfor vært gjennomgående positiv. Selv om NAV på landsbasis sliter, så tror jeg dette beviser at reformen har noe for seg. Det tar tid å bygge opp en helt ny landsomfattende organisasjon, men når man er på plass med den så tror jeg resultatet blir bra.
Det er etter min mening én person som skiller seg helt klart ut. Jeg vil ikke si hva han heter, men kan avsløre at første gang jeg møtte denne karen — da var han rørlegger, sier Haakon Lie til Dagbladet. Mannen han snakker om er altså Raymond Johansen. Han er nå statssekretær i Utenriksdepartementet, men startet sin yrkeskarriere nettopp som rørlegger.
På et møte i Oslo Journalistlag i går kveld avslørte statsminister Jens Stoltenberg at Haakon Lie får det som han vil, uten at han nevnte noe navn.
Det er derfor helt på det rene at Raymond Johansen blir ny partisekretær. Til alle andre som anså seg som mulige kandidater. Sorry. Det blir nok ikke noe av det. Raymond is the man. Det hjelper nok også på at han har to onkler ved navn Torbjørn Berntsen og Reiulf Steen.
Jeg ville nok uansett ikke møtt opp på sentralstyremøtet til AP, men til de av dere som hadde tenkt dere dit for å stemme – glem det. Bortkastet tid!
Det blir litt som når man i ungdommen ikke fikk sommerjobb på cooperativen fordi ungene til de ansatte gikk først.
Da Telenor for mange år siden mistet monopolsituasjonen innen telecom-bransjen, var det første skrittet mot konkurranse såkalt videresalg av telefonskritt. Det betydde at de andre tilbyderne fakturerte telefontrafikken, og så fakturerte Telenor fremdeles fastavgiften. En telefonkunde som av ulike grunner valgte bort Telenor, var dermed uansett nødt til å forholde seg til Telenor. Etter hvert ble dette omgjort til den situasjonen vi har i dag, der telefonoperatører sender hele fakturaen inkludert fastavgiften. Slik er det ikke i strømmarkedet.
Dersom du velger å bytte strømleverandør, vil du fremdeles motta faktura på nettleie fra din lokale strømleverandør. Dette fører til at konkurransen ikke fungerer optimalt, og du som strømleverandør fremdeles får ganske høye fakturaer fra den gamle leverandøren.
Da jeg gikk fra Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk til Norgesenergi, førte det til at jeg får fakturaer på forbruket, rundt 1000,-, fra Norgesenergi. I tillegg får jeg nettleie på over 2000,- fra NTE. Det er ikke slik jeg vil ha det, fordi jeg faktisk har valgt bort en dyrere leverandør. Derfor har jeg nå tatt initiativ til å opprette en gruppe på Facebook der jeg krever at konkurransesituasjonen i strømmarkedet sidestilles med situasjonen innen telecom-bransjen.
Jeg oppfordrer dermed alle til å gjøre to ting. Meld deg på gruppen, og si fra at dette ikke er konkurranse slik vi ønsker det. Og for det andre; oppfordre dine venner til å gjøre det samme. Forhåpentligvis blir gruppen så stor at det blir lagt merke til. Du finner gruppen her.
Jeg prøvde å kjøre en liten debatt borte hos Valgerd. Hun forsvarer bruk av hijab i politiet, nær sagt selvfølgelig, fordi hun selv er muslim. Dessverre liker ikke Valgerd meningsmotstandere, og har derfor kun sluppet gjennom tilsvar som er enige med henne.
Argumentet for å tillate det ser ut til å være tuftet på likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet. Det tilhengerne av hijab sammen med politiuniformen glatt overser er at dersom man tillater dette, må man ikke da tillate andre personlige uttrykk? Også i forhold til andre uniformer? Bør man ikke ta tillate jødiske kalotter eller palestinasjerf? I politiet, brannvesenet, militæret og på sykehus?
Men altså. Siden Valgerd konsekvent sletter alle mine kommentarer, og på den måten sensurerer meg, mens hun fritt og freidig legger ord og meninger i munnen min (som at jeg har fremmedfrykt osv), så får jeg heller stille spørsmålene mine her, og så får Valgerd velge selv om hun vil svare. Kanskje kan andre forsvarere av hijab i politiet svare meg også?
Spørsmål 1
Anser du at en muslimsk kvinne utsetter seg for økt risiko dersom hun bruker hijab på jobb når hun oppsøker for eksempel høyreekstreme miljøer?
Spørsmål 2
Mener du det vil være ok å tilføye uniformen andre former for uttrykk for etnisk tilhørighet, som for eksempel samelue?
Spørsmål 3
Vil du si at en politimann, eller -kvinne, bør ha full ytringsfrihet i arbeidstiden? Eller for å spørre på en annen måte: Er det ok at en politimann på jobb hevder sine politiske meninger, rasistiske eller ikke?
Spørsmål 4
Mener du at det er en menneskerett å være politi, eller mener du at man skal velge jobb ut fra hva som passer deg selv best?
Jeg oppfordrer spesielt Valgerd til å svare. Hennes blogg er ikke et debattforum, sier hun. Og det er hun fri til å mene. Jeg synes likevel det er spesielt at hun sier jeg er en gretten, gammel gubbe med fremmedfrykt, samtidig som hun nekter meg å svare. (Jeg er muligens en gretten, gammel gubbe, men Valgerd er bare ett år yngre enn meg. Den gretne, gamle kjerringa)
Her er takhøyden stor. Gi meg dine fasittsvar. Valgerd: Gi meg inn!
Media er en mektig motstander. Så mektig at det kan være på sin plass å diskutere hvorvidt makten utgjør et problem eller ikke. Personlig har jeg ikke hatt veldig mye med journalister å gjøre, men de gangene jeg har det, så skal det sies at møtet har vært positivt. Muligens er det forskjeller mellom journalister i lokalpressen og de som frekventerer bredere gater i hovedstaden.
Problemet oppstår når media påvirker opinionen i utilbørlig grad ved ensidig fokusering på en side av et diskusjonstema, når de feilsiterer, leker seg med overskrifter eller når de manipulerer intervjuobjekter slik at de får akkurat den storyen og den vinklingen de er ute etter. I slike tilfeller ser vi ofte at motparten, som avisen ikke er enig med, ikke slipper tilstrekkelig til orde, eller at motparten rett og slett uskadeliggjøres gjennom latterliggjøring, feilsitering og så videre.
Døving gjorde en tabbe. Han skrev en artikkel under feil navn. Døving får dermed pepper så det holder i media, blogger og på TV. Den kanskje vanskeligste kritikken å forsvare seg mot står humoristene bl.a i Nytt på Nytt for. Taler du mot dem er du humørløs og har ikke skjønt spøken.
Det Døving gjorde er en feil som en hver skribent burde klare å unngå. La oss være enige om det. Det er aldri greit å publisere en artikkel i navnet til en annen skribent. Selv en under middels intelligent blogger skjønner overgrepet i å blogge i navnet til en annen blogger. Likevel har Døving et poeng i sitt tilsvar til kritikken.
Det er nemmelig et problem i massemedia når intervjuobjekter er skeptisk på å la seg intervjue i frykt for å bli manipulert av journalisten. Dette er et problem som media har skapt selv, og som har gjort at man har et tillitsbrudd mellom journalist og intervjuobjekt. Så når media slår stort opp om troverdigheten til Døving, så burde man kanskje gå litt i seg selv?
Vi som bor i Nord-Trøndelag har “alltid” vist om Toralf Jerstad, eller Snåsamannen som han kalles. Vi trøndere har forresten brukt kallenavnet Snåsakaillen. Bokutgivelser og diverse politikere og idrettsfolks bruk av hans tjenester har plutselig gjort han til en rikskjendis.
Mange krever Bjarne H Hansens avgang fordi han har fortalt om sin erfaring med Jerstad. Bloggere stiller spørsmålstegn ved hans evner, men også andre mener det må være opp til hver enkelt å tro eller ikke tro.
Selv har jeg aldri hatt noe med Jerstad å gjøre, selv om han bor ikke alt for langt unna der jeg bor. Derimot har jeg snakket med mange som har hatt hjelp av han. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til håndspåleggere og mirakelmenn, men i enkelte tilfeller er det ikke mulig å komme bort fra at det er “noe” der. La meg ta et par eksempler.
For en tid tilbake arbeidet jeg sammen med en mann som var nær bekjent med Snåsamannen. En gang satt han hjemme i stua hans og så ut av stuevinduet. Der nede i bygda så han samfunnshuset, og han tenkte at det var godt at Jerstad ikke viste alt han hadde hatt for seg der nede. Da er det at Jerstad ser på min kompis og sier: “Jeg skal si deg en ting jeg. Jeg vet mer enn hva du tror jeg vet.”
Et annet eksempel fra forrige uke. Min kones onkel sliter med nakke og skuldre etter et langt liv som tunnelarbeider i Mesta. I forrige uke dro han oppover til Snåsa og besøkte Jerstad. Han fikk god hjelp, og kjente blandt annet hvordan det varmet fra hendene hans. På tur hjem merket han at han fikk en kraftig hodepine. Etter hvert måtte han stoppe, og tok av seg brillene. Da så han at han så mye bedre uten brillene enn med. Brillene ble gjemt bort, og han har nå kun et par billigbriller han bruker når han leser. I tillegg er nakke og skuldre mye bedre, og han har til og med merket en markant bedring på hørselen som har vært skadet i mange år.
Det finnes flere slike eksempler, og jeg skal ikke trette mine lesere med flere. Det synes for meg som at Snåsakaillens evner ikke kan bortforklares. Det finnes for mange som kan fortelle tilsvarende historier. Jeg er som sagt skeptisk til spådamer, mirakelmenn og slike, men i enkelte tilfeller må selv jeg innrømme at det må være noe der.
En stor takk til Bjarne Håkon Hansen som med sin fortelling er med på å gjøre det mer legitimt å tro på noe annet enn bare skolemedisinen. Er det en helseministers lodd å kun være skolemedisinens minister, eller kan man også si at han er alternativ medisins minister også? Snåsamannen har jo gjentatte ganger påpekt at han ikke erstatter leger, og han oppfordrer sine besøkende å besøke legen i tillegg. Jeg ser over hodet ingen grunn til at Hansen skal gå av på grunn av dette.
Som jeg nevnte i min forrige artikkel om Midt-Østenkonflikten, så har Israel hatt et rykte på seg for å ha kort lunte og for å gripe til våpen i en hver konflikt. Og Israel har vært i flere væpnede konflikter og kriger de siste tiårene.
Eksempler på konflikter med nabolandene
“Den arabisk-israelske krig” der palestinerne i 1949 angrep Israelske konvoier etter at jødene strømmet til området de hadde bodd i.
“Seksdagerskrigen” i juni 1967. Israel angrep på de arabiske nabolandene for å komme dem i forkjøpet i en konflikt om vannet i Jordanelven som skaffer livsviktig vann til landbruket i området.
“Utmattelseskrigen” i 1967. Egypt angrep Israel i et forsøk på å tvinge Israel til å gi tilbake Sinai som de hadde tatt kommandoen over i Seksdagerskrigen.
“Yom Kippur-krigen” i 1973. Egypt følte veldig på nederlaget fra utmattelseskrigen, og planla et angrep på Israel for å få tilbake Sinaihalvøya samt å tvinge Israel til forhandlingsbordet. Med på laget fikk de Syria. Dette førte til harde kamper der Israel til å begynne med var underlegne, men etterhvert klarte å slå Egypt og Syria tilbake.
“Israels invasjon av Libanon” i juni 1982. Israelske fly angrep libanesiske stillinger i Vest-Beirut. Målet med angrepet var å lage en sikkerhetssone rundt Israel der ingen palestinske soldater kunne oppholde seg. Konflikten ble langvarig og en alvorlig belastning for Israels anseelse i verden. Etter hvert ble det klart at Israel også hadde som målsetning å knuse PLO. Bakgrunnen for angrepet var at libanesiske styrker hadde brukt området til å angripe mål nord i Israel.
Hvem er den stygge ulven?
Det er lett å ha sympati for staten Israel når det gjelder de stadige angrepene de har blitt utsatt for av nabolandene. Det vil si: Dersom man i det hele tatt er villig til å anerkjenne Israel som stat. Dette var noe Anwar Sadath i Egypt aldri var villig til å gjøre. Og vi vet jo at Irans president Mahmoud Ahmadinejad for en tid tilbake uttalte at Israel skulle utraderes fra kartet. Så nabolandene har aldri anerkjent Palestinamandatet eller opprettelsen av Israel, og i deres øyne er jødene en invasjonsmakt i deres område.
Jeg skal ikke her begi meg ut på en endelig konklusjon, men det synes helt klart for meg at Israel i de siste årene har vært svært så lystne på å bruke militær makt når situasjonen med Libanon tilspisser seg. I den nåværende konflikten har i tillegg Israel vist verden at de har en ganske så romslig definisjon på hva som er militære mål og ikke. Tusenvis av sivile drepes. Vi ser TV-bilder av lemlestede og drepte barn. Så ja, i den nåværende konflikten går min sympati til folket på Gaza-stripen, helt klart.
