Bixi, schæferhunden min, ble i dag avlivet etter at hun fikk tildels store og alvorlige helseproblemer. Sannsynligvis hadde hun også en del smerter, noe som ganske sikkert var grunnen til at hun begynte å vise tegn til aggresjon når det kom besøk. En sint schæfer er ikke noe man vil ha i hus, og ikke noe vi tar ansvar for. Når hun i tillegg var blitt uhelbredelig syk, så var det eneste rette å la henne slippe.
Bixi var en typisk schæfer. Hun var lydig, snill og pålitelig som alle schæfere med korrekt dressur er. I tillegg var hun (helt objektivt sett) den peneste lille schæfertispa du kan tenke deg. Men Bixi led av typiske schæfersykdommer. Hun hadde til tider tegn på allergi og hun hadde svært ofte problemer med ørebetennelse. Men dette kunne avhjelpes med medisiner og godt kosthold. Verre var det da hun fikk analkjertel-betennelse. På folkemunne kalles dette schæferrumpe, og er en lidelse som kommer av svakt immunforsvar. Resultatet er betennelse i analkjertlene som fører til åpne sår ved endetarmsåpningen. Dersom dette får utvikle seg ender det opp med hevelser på størrelse med en mandarin, forstoppelser og store smerter. Det finnes en salve som skal hjelpe en del med symptomene, men denne hjalp ikke for Bixi. Alt i alt førte dette til den tunge avgjørelsen med å la henne slippe.
Jeg har alltid vært veldig glad i hunder, og Bixi var min hund nummer to. Det er med andre ord andre gangen jeg kvitter meg med en hund. Første gang sverget jeg at jeg aldri skulle utsette meg for dette en gang til. Men så kom Bixi. Og nå har jeg opplevd det en gang til. Det var ikke noe enklere denne gangen, og det har vært mye tvil, uthaling av tid, tårer (hos barn og voksne) og usikkerhet om hva som var det rette å gjøre. I ettertid ser jeg at jeg tross alt har latt henne slippe unna mye smerter og ubehag, og at det sånn sett var det rette å gjøre.
Det at avlivingen skjedde på en så grei og human måte som den gjorde, gjør det hele litt lettere. Men det er klart; å se en god venn gjennom seks år få bedøvelse så hun sovner, for så å få en overdose narkose som får hjertet til å stoppe, er en fæl opplevelse. Jeg var med hele veien, og tok meg selv i å tenke når hun fikk første sprøyten at “ennå er det ikke for seint å snu”. Etter hvert som den andre sprøyten ble pumpet inn, tenkte jeg “nå må jeg si fra dersom jeg ombestemmer meg”. Men så var hele sprøyta satt, og dyrlegen lyttet med stetoskop på hjertet hennes mens det slo sine siste slag. Fire dype åndedrag, så var hun ferdig med det.
Jeg sørger over tapet av en god venn. Inni meg er jeg splittet. En del sier at jeg valgte den rette løsningen. En annen del roper i frustrasjon at “faan heller. Hun skulle være med i seks år til.”
Jeg har vært arbeidsledig siden månedskiftet juni / juli, og har siden da søkt på mange forskjellige jobber uten å få napp. Etter hvert har jeg innsett at min CV ikke er så imponerende som jeg gjerne ville hatt den. Dette har jeg nå tatt konsekvensen av, og setter meg igjen på skolebenken. Nå er det ikke snakk om noen lang utdannelse, snarere et kurs, men muligheten for å få jobb etterpå skal etter sigende være ganske gode.
Det jeg tenker å kaste meg på er et vekterkurs. Ja, dere hører riktig. Et vekterkurs. Dette er helt klart et kvantesprang unna det jeg hittil har jobbet med, men det har sine grunner at jeg nå velger dette. For det første så er denne typen jobb noe jeg helt fra jeg var guttungen hatt lyst til å jobbe med. Også jeg skulle en gang bli politi. Så skulle jeg bli befal, og videre fengselsbetjent eller toller. Ingenting av dette ble det noe av, men med dette ser jeg at jeg er i ferd med å få en type jobb jeg alltid har hatt lyst på. For det andre så er jeg etter ti år på kontor i høyeste grad klar for å få en type jobb der jeg får beveget meg litt mer. Og til sist, og for det tredje, så ser man jo i nyhetene at vekteryrket tar over mer og mer av politiets tidligere oppgaver. Det skulle tilsi jobbmuligheter, noe som både Securitas og Vaktservice bekrefter. For eksempel skal Securitas nå ansette ti – tolv nye vektere på Værnes Lufthavn Trondheim, noe jeg har søkt på nå.
Selve kurset er oppdelt i tre trinn. Jeg tar nå trinn en, og så satser jeg på å komme meg ut i jobb. Det vil da være arbeidsgivers ansvar å få meg gjennom trinn to og tre. Jeg har to alternativer når det gjelder kursstart – det ene er i perioden 13. oktober til 15. oktober på dagtid, og det andre er i perioden 1. desember til 4. desember på kveldstid. Vi får se hva det blir jeg velger.
Sånn – da er bomben sluppet for alle de som kjenner meg. De vil sannsynligvis bli litt overrasket over dette
Her en dag fikk jeg plutselig et akutt romantisk innfall, og kjøpte 3 røde roser til kona. I dag kom en sms fra henne.
Konemor: I dag har ene rosa dødd. Hva gjør vi med det?
Alf Ivar: Kremer den i vedovnen mens du synger “O bli hos meg”.
Konemor: Tosk. Du skjønner ingenting du.
Alf Ivar: Åååh. Du ville kanskje ha en ny en du?
Konemor: Ja, eller flere
Teknofil.no melder at Hitachi nå er klar for å levere supertynne flatskjermer ved hjelp av helt ny teknologi. De nye TV`ene er bare 3,5 cm tykke, og enda tynnere skal de bli.
Bakgrunnen for at Hitachi nå kan lage så tynne TV-skjermer er at de har funnet en ny metode for å slanke bakgrunnsbelysningen, krympe strømforsyningen samt at de har funnet opp en ny vifteløs ventilasjonsmetode. Plasmaskjermer kan bli enda tynnere fordi de ikke trenger bakgrunnsbelysning.
I løpet av 2009 skal skjermene bli enda tynnere. Faktisk helt ned mot 1 cm tykke, i følge Teknofil.
Slankingen av skjermene gjør selvsagt også vekten lavere. De nye skjermene vil veie såpass lite som 10 kilo, noe som muliggjør opphenging på gipsvegg eller i tak.
Prisene er også klare. En 32-tommer vil koste 14.000 kroner, mens en 42-tommer vil koste 26.000 kroner.
Følgende e-post er sendt til Sykehuset i Namsos som en reaksjon på den svært positive erfaringen vi hadde når min kone var der og ble operert 6/11. Sykehuset er et svært konkret bevis på at helsenorge er godt besatt av svært kompetente og empatiske mennesker. De fortjener all den ros de kan få, og selv om det tydeligvis var svært travelt der, så klarte de på en eller annen finurlig måte å få ting til å gå smertefritt igjennom uten at vi pasienter og pårørende merket noe nevneverdig av det.
La meg få rette en stor og inderlig takk til Sykehuset i Namsos og personellet som jobber der, spesielt kirurg Ruud, lettposten og intensivavdelingen.
For to år siden ble min kone operert ved sykehuset. Hun hadde en gastric bypass, noe som forandret hennes og mitt liv totalt. Før og under denne operasjonen opplevde vi en strålende oppfølging fra første til siste ledd. Alt lyste av profesjonalitet og omsorg for både pasient og meg som bekymret pårørende.
I tiden etter operasjonen har sykehuset også vært svært behagelig å ha med å gjøre.
Nå 6/11 fikk hun utført hengebukplastikk, og vi opplevde den samme profesjonaliteten og vennligheten denne gangen også.
Jeg hadde håpet å få sjansen til å ta kirurg Ruud i hånden og takke han for den jobben han har gjort for min kone, men det fikk jeg dessverre ikke anledning til. Når han gikk visitten var jeg tilfeldigvis ute et øyeblikk.
Det dere har gjort for meg og min familie er noe som ikke kan beskrives fullgodt med ord. Men vi snakker altså om alvorlige psykiske problemer grunnet overvekt og dertil lav selvtillit, store humørsvingninger, samlivsproblemer som følge av dette, og ikke minst lav deltakelse i barnas aktiviteter. Alt dette er kurert som følge av den jobben dere har gjort. Jeg elsker min kone mer enn ord kan beskrive, men må innrømme at ekteskapet likevel til tider skrantet som følge av hennes problemer med å akseptere seg selv.
Jeg kunne nevnt flere navn, men gjør det ikke. Ingen nevnt ingen glemt. Alle, helt i fra avdelingsleder på lettposten, til kirurger, sykepleiere og til og med den svært smilende og hyggelige karen som vasket gangene på lettposten mens jeg satt der i lange timer og ventet. Den hyggelige sykepleieren som så at jeg var nervøs, og som i ord og handling gjorde sitt beste for å berolige meg. Dere fortjener alle min dypeste takk og ikke minst beundring.
Jeg har i noen dager vært litt fraværende på bloggen, og flere vil det dessverre bli. Grunnen er at min kone skal gjennom en litt større operasjon i magen, og at vi derfor reiser bort i noen dager for å få utført denne. Jeg kommer til å være på sykehuset sammen med henne så mye som mulig, og barna er derfor under vel oppsyn av sin mormor. Jeg regner med at jeg og kona er hjemme igjen på onsdag 7/11.
Min kone var igjennom en “Gastric bypass” for to år siden, og skal nå få en lenge etterlengtet hengebukplastikk for å fjerne overflødig skinn fra mageregionen.
Gastric bypass:
Operasjonen er også kalt slankeoperasjon, og er en siste utvei for de som ikke klarer å gå ned i vekt ved hjelp av tradisonelle slankemetoder. Operasjonen tilbys de som har det som defineres som sykelig overvekt. Som en tommelfingerregel må man ha en BMI på over 40. (BMI = body mass index = (vekt i kilo) / ( høyde i meter * høyde i meter ) )
Operasjonen utføres ved at man kutter tykktarmen ved magesekken, kutter bort en stor del av magesekken, og så setter tarmen inn på den delen av magesekken som er igjen.
Operasjonen utføres ved hjelp av kikkhullsoperasjon, hvilket vil si at man går inn gjennom fem hull i magen med instrumentene.
For min kone har dette ført til at hun har gått ned veldig mange kilo, og er nå kommet ned på idealvekten. Hun har naturlignok fått mye overflødig hud, spesielt på magen, og får derfor nå utført det som kalles hengebukplastikk. Det vil si at de fjerner overflødig hud på magen.
Hengebukplastikk:
Den forestående operasjonen er ganske omfattende, og betyr i praksis at all hud blir løsnet fra hoftekam til hoftekam og helt opp til ribbenene. Så trekker de huden nedover, flytter navlen, og syr igjen nede ved hoftene igjen. På den måten mister hun ca 2 kilo overflødig hud.
Det sier seg selv at med en operasjon som gir en så stor sårflate, lang tid i narkose, samt ganske røff behandling, så er det litt nervepirrende. Jeg er så heldig at jeg har en meget forståelsesfull leder på jobben. Han har gitt meg to uker velferdspermisjon, samt ferieuken jeg hadde i rest til å være sammen med kona i rekonvalesensen. Selv får hun nesten ikke lov til å røre seg i de første ukene etter operasjonen.
Så derfor er det at bloggen blitt tildelt litt lite oppmerksomhet i det siste. Og det vil den nok fortsette med i dagene som kommer. Konas psyke er adskillig viktigere selvsagt.
Jeg kommer tilbake med rapport på hvordan det har gått.
Min datter har hatt stiloppgave, der følgende dikt var ett av flere mulige temaer. Diktet er skrevet av en ukjent skoleelev. Det er noe av de vakreste diktene jeg har lest, og jeg lot meg imponere av hva en skoleelev kan få ned på papiret. Jeg tillater meg å publisere det her på bloggen min.
Nyt det.
Jeg har en drøm
Tenk å få være
smykket ditt,
slenge armene
rundt halsen din
og låse dem.
Henge der hele dagen
innenfor genseren din,
kjenne varmen fra
din myke hud.
Og når natten kommer,
skal jeg
ligge helt stille
og høre den
jevne pusten din
når du sover.
Jeg skulle gjerne vist hvem som har skrevet dette.
I morgen formiddag har jeg en real utfordring foran meg. Jeg skal kaste meg ut i noe jeg ikke har gjort på nesten ti år. Foreløpig har jeg ikke veldig lyst til å gå i detaljer, men dersom alle forutsetinger går min vei, så får dere høre mer etter hvert.
Pupper, rumper, lår… Det finnes mye pent å se på, og det gjelder sannsynligvis også hos våre kvinnelige medbloggere.
Selvisk har satt sammen drømmedama av forskjellige kroppsdeler fra kvinnelige bloggere. Jeg misunner Selvisk hans oversikt over bloggebyens kvinnelige kroppsdeler. Selv har jeg ikke engang sett antydningen til baken til Virveltanke. Jeg har bladd gjennom hele bloggen hennes uten å finne bilde av den. Link mottas med takk. Han nevner også Zava Palmers ben. Jeg har ikke sett dem heller. Derimot fant jeg et bilde av et par sko der. De ser jo lekre nok ut, og man kan selvsagt bare ane hva som kan befinne seg i dem. Personlig må jeg si at jeg er litt svak for Mihoes litt småsløve blikk, men hennes tildels harme knespark mot oss menn er egnet til å skremme meg litt.
Derimot sliter tydeligvis også Selvisk med å finne bilder av andre kroppsdeler, og jeg kan på den måten være enig med han i at kvinnelige norske bloggere er for dårlige til å profilere seg.
Og skal man virkelig være kroppsfiksert så kunne det være interessant å vite litt mer om hva Mirakel har å by på bortsett fra et kjempepent smil.
Skal vi si at dette er en oppfordring til våre kvinnelige medbloggere til å eksponere seg litt mer? Faren er vel at denne posten kan hevde seg høyt i toppen av mine fra før omtalte pinlige øyeblikk.
Sånn avslutningsvis vil jeg bare nevne at jeg er lykkelig gift, og jeg vil gjerne se den damebloggeren som matcher Nina.
