Alle politikere er for alt som er bra for alle. Eller finner du et parti som vil kjempe for mer fattigdom og større forskjeller? Forskjellene mellom de forskjellige politiske partiene, er jo hvordan de vil oppnå dette, og hva de prioriterer av de tiltakene de vil gjennomføre.

Forrige regjering prioriterte skatteletter og økt privatisering for å gi folk større valgfrihet. Det hadde selvfølgelig både positive og negative konsekvenser, men dersom det var en utvikling man var fornøyd med, vet man hva man får med høyre + haleheng.

Den nåværende regjeringen setter i følge programmer og festtaler kvalitet for alle høyere enn valgfrihet for enkelte. Det vil også ha positive og negative sider, men før vi vurderer om dette er noe vi støtter eller ikke, må vi se hva som prioriteres i praktisk politikk.

Jeg er jo medlem i et av regjeringspartiene, og har allerede sett ting jeg liker, og ting som jeg IKKE liker. Men jeg skal la være å komme med noen endelig dom før etter neste statsbudsjett – det første hvor regjeringen har full mulighet til å gjennomføre sine ønsker.

Hvilket utgangspunkt har jeg da for å velge hvilket parti jeg skal stemme på? Jeg må i allefall kun velge et parti som har vært i posisjon.

Den viktigste jobben regjeringa har, er nemlig ikke å avskaffe fattigdommen. Det er nemlig umulig å avskaffe fattigdom uten å innføre kommunisme. Hvorfor? Jo, spør deg selv: «hvem er de fattige»? Jeg regner med at du finner ut at de fattige er de som har lavest inntekt i forhold til nødvendige utgifter og minst oppsparte eller arvede midler. Vi kan da ikke avskaffe dette! Hvis vi gir alle de fattige en million, vil ikke de lenger være fattige. Men da vil det være en ny gruppe som har lavest inntekt i forhold til nødvendige utgifter og minst oppsparte eller arvede midler – og altså er fattige.

Det regjerigna må fokusere på, er å gjøre det mulig å leve som fattig. Fjern egenandeler på sykdom og utdanning, utvid støtten og hjelpa til kronisk syne, alkohol- og narkotikaavhengige, utvid støtte til medisiner for kronikere innfør gratis skolebøker i videregående og gratis barnehager, få en slutt på at foreldre må betale for klasseturer og andre aktiviteter i skolen, gi kommunene økonomi slik at fritidstilbud til barn og unge ikke skal koste skjorta – kort sagt, gjør det mulig å delta i samfunnet med hevet hode selv om en hører til gruppen som har lavest inntekt i forhold til nødvendige utgifter og minst oppsparte eller arvede midler. Gjør det mulig å være fattig uten å være taper.

Dette er den egentlige kampen, kampen mot uverdige forhold for mennesker som ikke har full lommebok. Om vi kaller dem fattige, ubemidlede eller fiskalt utfordrede spiller ikke så stor rolle. Vi vil alltid ha en gruppe som har så mye mindre enn gjennomsnittet at de lett vil kunne definere seg som fattige. Denne gruppen skal kunne delta i samfunent på samme måte som alle andre. Dette er utfordringen til regjeringen, og vi er mange som passer på dem på dette området.

Så kan jo Aftenposten skrive litt om DET når de finner ut at de vil lage en VIKTIG avis.