Det er etter min mening én person som skiller seg helt klart ut. Jeg vil ikke si hva han heter, men kan avsløre at første gang jeg møtte denne karen — da var han rørlegger, sier Haakon Lie til Dagbladet. Mannen han snakker om er altså Raymond Johansen. Han er nå statssekretær i Utenriksdepartementet, men startet sin yrkeskarriere nettopp som rørlegger.
På et møte i Oslo Journalistlag i går kveld avslørte statsminister Jens Stoltenberg at Haakon Lie får det som han vil, uten at han nevnte noe navn.
Det er derfor helt på det rene at Raymond Johansen blir ny partisekretær. Til alle andre som anså seg som mulige kandidater. Sorry. Det blir nok ikke noe av det. Raymond is the man. Det hjelper nok også på at han har to onkler ved navn Torbjørn Berntsen og Reiulf Steen.
Jeg ville nok uansett ikke møtt opp på sentralstyremøtet til AP, men til de av dere som hadde tenkt dere dit for å stemme – glem det. Bortkastet tid!
Det blir litt som når man i ungdommen ikke fikk sommerjobb på cooperativen fordi ungene til de ansatte gikk først.
Da Telenor for mange år siden mistet monopolsituasjonen innen telecom-bransjen, var det første skrittet mot konkurranse såkalt videresalg av telefonskritt. Det betydde at de andre tilbyderne fakturerte telefontrafikken, og så fakturerte Telenor fremdeles fastavgiften. En telefonkunde som av ulike grunner valgte bort Telenor, var dermed uansett nødt til å forholde seg til Telenor. Etter hvert ble dette omgjort til den situasjonen vi har i dag, der telefonoperatører sender hele fakturaen inkludert fastavgiften. Slik er det ikke i strømmarkedet.
Dersom du velger å bytte strømleverandør, vil du fremdeles motta faktura på nettleie fra din lokale strømleverandør. Dette fører til at konkurransen ikke fungerer optimalt, og du som strømleverandør fremdeles får ganske høye fakturaer fra den gamle leverandøren.
Da jeg gikk fra Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk til Norgesenergi, førte det til at jeg får fakturaer på forbruket, rundt 1000,-, fra Norgesenergi. I tillegg får jeg nettleie på over 2000,- fra NTE. Det er ikke slik jeg vil ha det, fordi jeg faktisk har valgt bort en dyrere leverandør. Derfor har jeg nå tatt initiativ til å opprette en gruppe på Facebook der jeg krever at konkurransesituasjonen i strømmarkedet sidestilles med situasjonen innen telecom-bransjen.
Jeg oppfordrer dermed alle til å gjøre to ting. Meld deg på gruppen, og si fra at dette ikke er konkurranse slik vi ønsker det. Og for det andre; oppfordre dine venner til å gjøre det samme. Forhåpentligvis blir gruppen så stor at det blir lagt merke til. Du finner gruppen her.
Jeg prøvde å kjøre en liten debatt borte hos Valgerd. Hun forsvarer bruk av hijab i politiet, nær sagt selvfølgelig, fordi hun selv er muslim. Dessverre liker ikke Valgerd meningsmotstandere, og har derfor kun sluppet gjennom tilsvar som er enige med henne.
Argumentet for å tillate det ser ut til å være tuftet på likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet. Det tilhengerne av hijab sammen med politiuniformen glatt overser er at dersom man tillater dette, må man ikke da tillate andre personlige uttrykk? Også i forhold til andre uniformer? Bør man ikke ta tillate jødiske kalotter eller palestinasjerf? I politiet, brannvesenet, militæret og på sykehus?
Men altså. Siden Valgerd konsekvent sletter alle mine kommentarer, og på den måten sensurerer meg, mens hun fritt og freidig legger ord og meninger i munnen min (som at jeg har fremmedfrykt osv), så får jeg heller stille spørsmålene mine her, og så får Valgerd velge selv om hun vil svare. Kanskje kan andre forsvarere av hijab i politiet svare meg også?
Spørsmål 1
Anser du at en muslimsk kvinne utsetter seg for økt risiko dersom hun bruker hijab på jobb når hun oppsøker for eksempel høyreekstreme miljøer?
Spørsmål 2
Mener du det vil være ok å tilføye uniformen andre former for uttrykk for etnisk tilhørighet, som for eksempel samelue?
Spørsmål 3
Vil du si at en politimann, eller -kvinne, bør ha full ytringsfrihet i arbeidstiden? Eller for å spørre på en annen måte: Er det ok at en politimann på jobb hevder sine politiske meninger, rasistiske eller ikke?
Spørsmål 4
Mener du at det er en menneskerett å være politi, eller mener du at man skal velge jobb ut fra hva som passer deg selv best?
Jeg oppfordrer spesielt Valgerd til å svare. Hennes blogg er ikke et debattforum, sier hun. Og det er hun fri til å mene. Jeg synes likevel det er spesielt at hun sier jeg er en gretten, gammel gubbe med fremmedfrykt, samtidig som hun nekter meg å svare. (Jeg er muligens en gretten, gammel gubbe, men Valgerd er bare ett år yngre enn meg. Den gretne, gamle kjerringa)
Her er takhøyden stor. Gi meg dine fasittsvar. Valgerd: Gi meg inn!
Jenta som lekte med ilden er bok nummer to fra Stieg Larsson som handler om Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander. Etter at Lisbeth og Mikael møttes i bok 1 – Menn som hater kvinner, dro Lisbeth ulykkelig utenlands. Bak den harde og tøffe fasaden ser vi konturene av en kvinne som lengter etter å bli godtatt, men som gang etter gang blir avvist. Det skal ta to år før hun igjen vender tilbake til Sverige.
(også her er enkelte linker affilatelinker)
Omtrent samtidig får Mikael Blomkvist en nyhetssak på desken som har potensiale til å bli brennhet for noen og en hver. Etter hvert som han begynner å jobbe med saken blir det klart at både sikkerhetspolitiet, jurister, dommere og journalister har grunn til å frykte det han har kommet over. En internasjonal liga som driver med trafficing er i ferd med å bli rullet opp. De har mektige venner og kunder som skjelver i buksene.
Noen må stoppe Blomkvist og hans kompanjonger. I det livsfarlige spillet som rulles i gang blir Lisbeth Salander blandet inn, og nok en gang krysser hun og Blomkvist sine spor.
Boken er en eneste lang tirade av spenningspunkt. Når du tror du har skjønt plottet dukker nye momenter opp. Hvem er Zala som alltid er i bakgrunnen der ett sted? Hvem er den blonde kjempen som ingen kan slå? Og hva er forbindelsen mellom Lisbeths hjelpeverge og drapene i Enskede?
På Facebook fikk jeg en kommentar om at dersom jeg ga Menn som hater kvinner terningkast 4, så burde denne på 6. Vel, den er en god kandidat, og dersom noen bok skal få 6 så burde det kanskje være denne? Den makter å binde meg fast i stolen sammen med historien i timer etter timer, og det er helt klart at forfatteren ønsker å dra meg inn i bok tre også – Luftslottet som sprengtes. Jeg kommer til å lese den også, selvsagt. Likevel er 6 en høythengende stjerne, og boken har enkelte små avbrekk fra spenningen. Boken får terningkast 5 av meg.
Media er en mektig motstander. Så mektig at det kan være på sin plass å diskutere hvorvidt makten utgjør et problem eller ikke. Personlig har jeg ikke hatt veldig mye med journalister å gjøre, men de gangene jeg har det, så skal det sies at møtet har vært positivt. Muligens er det forskjeller mellom journalister i lokalpressen og de som frekventerer bredere gater i hovedstaden.
Problemet oppstår når media påvirker opinionen i utilbørlig grad ved ensidig fokusering på en side av et diskusjonstema, når de feilsiterer, leker seg med overskrifter eller når de manipulerer intervjuobjekter slik at de får akkurat den storyen og den vinklingen de er ute etter. I slike tilfeller ser vi ofte at motparten, som avisen ikke er enig med, ikke slipper tilstrekkelig til orde, eller at motparten rett og slett uskadeliggjøres gjennom latterliggjøring, feilsitering og så videre.
Døving gjorde en tabbe. Han skrev en artikkel under feil navn. Døving får dermed pepper så det holder i media, blogger og på TV. Den kanskje vanskeligste kritikken å forsvare seg mot står humoristene bl.a i Nytt på Nytt for. Taler du mot dem er du humørløs og har ikke skjønt spøken.
Det Døving gjorde er en feil som en hver skribent burde klare å unngå. La oss være enige om det. Det er aldri greit å publisere en artikkel i navnet til en annen skribent. Selv en under middels intelligent blogger skjønner overgrepet i å blogge i navnet til en annen blogger. Likevel har Døving et poeng i sitt tilsvar til kritikken.
Det er nemmelig et problem i massemedia når intervjuobjekter er skeptisk på å la seg intervjue i frykt for å bli manipulert av journalisten. Dette er et problem som media har skapt selv, og som har gjort at man har et tillitsbrudd mellom journalist og intervjuobjekt. Så når media slår stort opp om troverdigheten til Døving, så burde man kanskje gå litt i seg selv?
Jeg har lest enda en roman. Denne gangen har jeg bestemt meg for å ta for meg Stieg Larssons tre bøker. Stieg Larsson rakk å skrive tre romaner før han døde i 2004. Den første er Menn som hater kvinner. Senere fulgte Jenta som lekte med ilden og Luftslottet som sprengtes. Jeg startet med Menn som hater kvinner, og tar dem i tur og orden.
(Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at alle lenker er affilatelenker)
Bjørn Blomkvist er en finansjournalist som kommer over en større finansskandale i Sverige. Han skriver en omfattende artikkel om finansmannen Hans-Erik Wennerstrøm, men blir lurt opp i stry. Det ender med at han blir dømt for æreskrenkelse og får tre måneders fengsel.
I tiden før straffen skal sones blir han engasjert av en av landets tidligere industriledere for å finne ut hva som skjedde med hans unge slektning Harriet som forsvant sporløst for over tredve år siden. Undersøkelsene tar nesten ett år, og avslører mørke og blodige hemmeligheter i industrilederens familie. Med seg på laget har han en ung, psykisk plaget kvinne som er landets fremste hacker.
Boken er som slike romaner ofte er, litt treg i starten. Men dersom du skal lese den bør du holde ut. For etter omtrent 100 sider tar det av, og boken blir en umulighet å legge fra seg. Persongalleriet er til dels utrolig bra beskrevet, selv om det etter min smak blir litt vel mange å forholde seg til. Den endelige avsløringen er sjokkerende og overraskende, og intrigene klarer å engasjere leserne slik at man føler med personene som er involvert.
Boken er godt skrevet, men med et litt drøyt persongalleri. Dessuten er jeg en sucker for happy endings, og boka får en anelse trekk for siste side. Har du lyst på en likevel god og underholdende bok, er denne verdt et forsøk. Den kan bl.a kjøpes ved å følge lenken lenger oppe, eller ved å klikke på bildet. Terningkast 4.
Etter hvert som jeg leser de andre to bøkene også, kommer de til å få tilsvarende omtale her.
Bixi, schæferhunden min, ble i dag avlivet etter at hun fikk tildels store og alvorlige helseproblemer. Sannsynligvis hadde hun også en del smerter, noe som ganske sikkert var grunnen til at hun begynte å vise tegn til aggresjon når det kom besøk. En sint schæfer er ikke noe man vil ha i hus, og ikke noe vi tar ansvar for. Når hun i tillegg var blitt uhelbredelig syk, så var det eneste rette å la henne slippe.
Bixi var en typisk schæfer. Hun var lydig, snill og pålitelig som alle schæfere med korrekt dressur er. I tillegg var hun (helt objektivt sett) den peneste lille schæfertispa du kan tenke deg. Men Bixi led av typiske schæfersykdommer. Hun hadde til tider tegn på allergi og hun hadde svært ofte problemer med ørebetennelse. Men dette kunne avhjelpes med medisiner og godt kosthold. Verre var det da hun fikk analkjertel-betennelse. På folkemunne kalles dette schæferrumpe, og er en lidelse som kommer av svakt immunforsvar. Resultatet er betennelse i analkjertlene som fører til åpne sår ved endetarmsåpningen. Dersom dette får utvikle seg ender det opp med hevelser på størrelse med en mandarin, forstoppelser og store smerter. Det finnes en salve som skal hjelpe en del med symptomene, men denne hjalp ikke for Bixi. Alt i alt førte dette til den tunge avgjørelsen med å la henne slippe.
Jeg har alltid vært veldig glad i hunder, og Bixi var min hund nummer to. Det er med andre ord andre gangen jeg kvitter meg med en hund. Første gang sverget jeg at jeg aldri skulle utsette meg for dette en gang til. Men så kom Bixi. Og nå har jeg opplevd det en gang til. Det var ikke noe enklere denne gangen, og det har vært mye tvil, uthaling av tid, tårer (hos barn og voksne) og usikkerhet om hva som var det rette å gjøre. I ettertid ser jeg at jeg tross alt har latt henne slippe unna mye smerter og ubehag, og at det sånn sett var det rette å gjøre.
Det at avlivingen skjedde på en så grei og human måte som den gjorde, gjør det hele litt lettere. Men det er klart; å se en god venn gjennom seks år få bedøvelse så hun sovner, for så å få en overdose narkose som får hjertet til å stoppe, er en fæl opplevelse. Jeg var med hele veien, og tok meg selv i å tenke når hun fikk første sprøyten at “ennå er det ikke for seint å snu”. Etter hvert som den andre sprøyten ble pumpet inn, tenkte jeg “nå må jeg si fra dersom jeg ombestemmer meg”. Men så var hele sprøyta satt, og dyrlegen lyttet med stetoskop på hjertet hennes mens det slo sine siste slag. Fire dype åndedrag, så var hun ferdig med det.
Jeg sørger over tapet av en god venn. Inni meg er jeg splittet. En del sier at jeg valgte den rette løsningen. En annen del roper i frustrasjon at “faan heller. Hun skulle være med i seks år til.”
Det slår ikke feil. Hver eneste gang jeg skal oppgradere Wordpress som denne bloggen er driftet på, så skjer det noe. Enten forsvinner poster, eller elementer forskyver seg, eller noe sånt. Det har så langt nesten ikke vært en eneste oppgradering uten at noe sånt har skjedd. Og nå skjedde det igjen.
På grunn av alle problemene kvier jeg meg alltid for å starte prosessen. Så Wordpress 2.7 har jo vært ute en stund, men nå måtte jeg bare hive meg på det. Jeg fulgte den detaljerte beskrivelsen til punkt og prikke, og glemte heldigvis ikke å laste ned en sikkerhetskopi av alle mapper og filer på domenet. Så når den nye versjonen er lastet opp og jeg skal sjekke resultatet… hva skjer? Store, blanke, hvite og fine sider. Ingenting vises. Ved å trykke F5 (oppfriske siden), så dukker innholdet ofte opp. Men ikke alltid. Av og til må jeg trykke F5 to-tre ganger.
Så nå har jeg nedgradert igjen. Slettet alt på domenet, og lastet opp sikkerhetskopien. Denne bloggen kjører på versjon 2.6.1, og kommer sannsynligvis til å gjøre det i en god tid fremover.
Hadde det bare vært et bedre alternativ en Wordpress å oppdrive.
Ok.. Så har jeg egentlig ikke blitt utfordret, men denne hiver jeg meg på likevel. Oppgaven lyder som følger:
Gå til foto/mapper. Ta ut den 6. mappen og deretter det 6. bildet i denne mappen. Sett bildet i bloggen og skriv noe om dette bildet. Inviter 6 nye til å bli med på denne utfordringen. Link til dem, og la dem vite at de er utfordret.
I forgrunnen er eldstedattra Kristina sammen med minstejenta Eli Anita. Hva det er Michael har funnet der på gatehjørnet er uvisst. Det er vel ikke frosker heller midt i byen?
Mange fikk hakeslepp når Espen Lind kom med “Afraid of heights”. Makan. Han dro med seg både tuba og ukulele. Hva har det i denne musikksjangeren å gjøre?
Men Espen er ikke den eneste som har tenkt utradisjonelt opp gjennom tiden. Følgende video får meg til å lure på hvorfor ikke flere har brukt sekkepipe i rocken. Det er nesten så man kan begynne å mene at det må være verdens mest rocka instrument.
Se bare på denne videoen. Hvis ikke dette får rockefoten til å røre på seg så vet ikke jeg hva som gjør det.
