Alf Ivar Tronsmo

Jo Nesbøs roman Snømannen er enda en roman med politiførstebetjent Harry Hole i hovedrollen. Hole, som er en av få i politiet som har vært i USA og studert seriemordere, blir nærmest latterliggjort når han hevder at en seriemorder er i gang i Norge. Hole har nemmelig mottatt et anonymt brev fra noen som kaller seg Snømannen. Flere drap de siste årene har store likhetstrekk. Gifte kvinner forsvinner når den første snøen faller. En snømann i nærheten er et annet likhetstrekk. Hole trekkes inn i et maratonløp av en etterforsking der ingenting er som det ser ut til. Hvor slår Snømannen til neste gang? Kan Hole beskytte det som er aller viktigst for han selv? Flere har hemmeligheter de ikke vil skal komme frem, men hvem er Snømannen? Svaret er overraskende og opprørende.

Fra du omtrent fra første side lurer på hvem djevelen er, kommer du mot slutten av boken frem til et punkt der det ikke er noen tvil lenger. Men enda er det noen sider igjen. Så hva gjør du når du vet hvem morderen er, og det fremdeles er mye igjen å lese? Dersom forfatteren heter Jo Nesbø, så bedriver du også de siste to kapitlene med å bite negler i åndeløs og febrilsk lesing side opp og ned. Selv etter at mysteriet er oppklart lever spenningen i kapitler fremover. Snakk om tortur!

Avlutningen av boken er så irriterende at jeg nesten er i stand til å trekke litt i terningkast på den. Misforstå meg rett: Slutten er knakende god den, men for pokker - er det nødvendig å fortsette spenningsfølelsen etter at boka er utlest da?

Boken er, som de fleste av Nesbøs romaner, lettleste og egner seg godt til folk som kanskje ikke har lest veldig mye fra før. Den har et språk og en driv som fører deg på åndeløs jakt etter en seriemorder i kapittel etter kapittel. For min del måtte jeg regelrett bestemme meg for å legge bort boken en tid - man har da en familie å sosialisere med også.

Snømannen fikk terningkast 6 av VG, Romsdals Budstikke, Fredrikstad Blad, Oppland Arbeiderblad og Kanal 24. Hvem andre som har vurdert den er jeg ikke sikker på, men det ville ikke forbause meg om også andre ga den terningkast 6. For meg er dette en sterk 5`er, men ikke helt opp til 6.

Paktens voktere av Tom Egeland er en roman fra 2008 med arkeologen Bjørn Beltø i hovedrollen. Beltø kjenner vi blant annet igjen fra Sirkelens ende. I denne romanen kommer Beltø over et eldgammelt manuskript på Island, som tydeligvis er ført i pennen av Snorre Sturlason - Codex Snorri. En tilsynelatende meningsløs tekst viser seg å inneholde koder som fører Beltø ut i en verdensomspennende jakt på en kulturhistorisk skatt og en religiøs hemmelighet. Det blir snart klart at også andre er interessert i skatten, og motstanderne hans er farlige, skruppelløse og like hemmelige som skatten de vil ha tak i.

Kan det stemme at Vikingenes herjinger strakte seg helt til de hellige gravkammerne i Egypt, og hvilke skatter og uvurderlige skrifter kan de i tilfelle ha fått med seg hjem til Norge og Island? Hvor befinner i såfall disse tingene seg nå i dag?

Paktens voktere er en bok på over 500 sider. Den er velskrevet og sydd sammen på en mesterlig måte. Egeland klarer, som i Sirkelens ende, å fengsle leseren til boken slik at det oppleves nesten som en abstinens å legge den fra seg. Her finnes ikke et eneste dødpunkt. Ikke en setning som oppleves overflødig. Et mesterverk på nivå med det aller beste jeg har lest, ført i pennen av Norges fremste leverandør av denne typen romaner.

Et lite tips til deg som skal lese denne boken: Legg merke til innholdsfortegnelsen, og les kapitlene om Bårds historie nøye. Selv kom jeg omtrent halvveis i boken før jeg begynte å ane sammenhengen. Da bladde jeg tilbake og leste de to første kapitlene om Bård en gang til.

Det å gi terningkast til denne boken er ikke helt lett. Det kan forsvares å gi den terningkast 6, men likevel er det noe med den, en anelse eller følelse om du vil, som gjør at den ikke rekker helt opp. Kanskje kommer det av at jeg har lest flere romaner smidd over samme lest av mysterie, konspirasjonsteorier og lignende, slik at boken av denne grunn urettferdig lider av stemplet om “enda en bok om samme tema”. Jeg vet ikke.

Jeg ender dermed opp med terningkast 5 til en bok som er blant de aller, aller beste jeg har lest.